Hva skal vi gjøre mindre av?
Hva skal vi gjøre mindre av?
Har du fått nok av prat om plagiat? La oss heller snakke om alt vi faktisk gjør på jobben – og hvordan vi kan gjøre mindre av noe av det.
Formålet med dette nyhetsbrevet er å inspirere både garvede, nyutklekkede og vordende akademikere til å bli mer bevisste på hva vi gjør i jobbene våre og hvordan vi gjør det. Jeg deler først og fremst idéer og forslag til hvordan ting kan gjøres på en morsommere, lettere eller mer givende måte, i håp om å bidra til at arbeidet som akademiker skal bli mer lystbetont og mindre tungrodd, mer solidarisk og mindre konkurransepreget.1 Skrivingen av akkurat denne utgaven er blitt jevnlig avsporet fordi nyhetsbildet de siste ukene har vært eksepsjonelt preget av saker fra akademia – og ikke på en god måte!
Enten du følger med på redaksjonelle eller sosiale medier i Norge har du sannsynligvis blitt overeksponert for historier om plagierende politikere, med dertilhørende anklager om mastersyke, udugelige veiledere, umodne institusjoner og det ene etter det andre. Jeg vil ikke legge Campuslivets stemme til det småsure blandakoret av kommentatorer i dette feltet – men sjekk lenkesamlingen nederst i brevet hvis du lurer på hva jeg mener om sakene.
Den siste tidens medieoppslag har først og fremst forsterket inntrykket mitt av at folk vet utrolig lite om hva vi faktisk driver med på universiteter og høyskoler. Og det gjelder mange av dem som jobber der selv! Derfor vil jeg i denne utgaven fortelle om alt jeg gjorde på jobben i 2023 – og hvordan jeg har tenkt å gjøre mindre av noe av det, for å kunne gjøre mer av noe annet.
Hva gjør vi så?
La oss starte med det jobben tror at jeg gjør. Eller rettere sagt, det jeg liksom skal bruke tiden min på, i følge den offisielle arbeidsplanen, som stipulerer 47% av arbeidstid til undervisning, 47% til forskning og 6% til administrasjon:
Omregnet til en norsk normalarbeidsdag på 7,5 timer vil fordelingen som vises i Diagram 1 tilsvare omtrent 3,5 timer til undervisningsoppgaver pr. dag, 3,5 timer til forskningsarbeid og 30 minutter til administrasjon.
(Det er bare å slå opp latterdøra, jeg kan vente!)
Nå er det selvsagt ingen som forventer eller foreslår at man skal jobbe på en slik måte at hver oppgavetype opptar sin nøyaktige andel av stillingsprosenten hver bidige arbeidsdag. Men over en periode på ett eller to år burde man kunne forvente at tidsbruken fordelte seg omtrent etter de forespeilede arbeidsoppgavene.
Så hva gjør vi egentlig?
Som nevnt i tidligere nyhetsbrev har jeg siden 2021 holdt oversikt over hvordan jeg bruker arbeidstiden min gjennom en tidtakingsapp der jeg registrerer og kategoriserer aktivitetene mine. Appen genererer så en mengde statistikk som jeg kan bruke f.eks. til å legge bedre og mer realistiske planer. Tidsbruken sorteres stort sett etter de tre hovedkategoriene som inngår i stillingsbeskrivelsen min.
La oss nå ta en titt på hvordan de faktiske arbeidsoppgavene fordelte seg i året som gikk. Det kunne vært fristende å invitere til en avstemning eller innsendingskonkurranse nå, men her kommer fasit direkte i Diagram 2:
Undervisning (blått kakestykke) utgjorde 31% av tidsbruken og inkluderer veiledning av bachelor- og masterstudenter, sensur og begrunnelser, samt klagebehandling.
Forskning (grønt kakestykke) brukte jeg 27% av tiden på og inkluderer veiledning av stipendiater, samt administrasjon knyttet til forskergruppe.
Administrasjon (grått kakestykke) tok hele 26% av tiden og inkluderer møter, rapportskriving og epostbehandling.
Er dette alt?
Den kvikke vil fort regne ut at tallene i tre hovedkategoriene kun utgjør 84% av kaken. Resten av tiden jeg brukte på jobben min i fjor ble fylt opp av formidling (gult kakestykke, 10%), profesjonelt utviklingsarbeid (rødt kakestykke, 3%) og eksterne oppdrag (lilla kakestykke, 3%). Alle disse dekker aktiviteter som foregår på tvers av de tre hovedkategoriene.
Formidling begrenser seg for eksempel ikke til bekjentgjøring av forskningsresultater. I fjor regnet jeg bl.a. podkasting og nyhetsbrevskriving som formidling, i tillegg til promotering av den forskningsbaserte boken jeg ga ut i juni.
Profesjonelt utviklingsarbeid dekker det som i andre jobber kalles etter- og videreutdanning, f.eks. kurs jeg tar og arenaer for akademisk fellesskap som jeg deltar i for å kunne gjøre en bedre jobb, enten det er som underviser, veileder, eller skribent. Arbeidsgiveren min verken tilbyr, bryr seg om, eller betaler for noe av dette. Muligens fordi universitetet regner folk med professorkompetanse som fullstendig utlært for evig og alltid..?
Eksterne oppdrag kunne også vært kategorisert som “akademisk borgerplikt”. Det betegner ulike former for dugnadsinnsats eller ekstraarbeid, som fagfellevurdering og sakkyndig komitéarbeid i forbindelse med forskningsprosjekter, vitenskapelig publisering og ansettelser eller stillingsopprykk. Slike oppdrag har avgjørende betydning for opprettholdelsen av hele det akademiske økosystemet (evt. pyramidespillet, hvis du foretrekker mer kyniske metaforer), men kommer i tillegg til oppgavene som inngår i en 100% stilling.
Hva er problemet?
Det er et problem, frapperende illustrert i den visuelle diskrepansen mellom Diagram 1 og Diagram 2, at administrasjon i virkeligheten tar opp mer enn fire ganger så mye tid som arbeidsplanen forutsetter. Og det er ingen grunn til å tro at 2023 var et unntaksår. Over de snart tre årene jeg har samlet inn denne typen data ligger administrasjonsandelen gjennomgående på 20% eller mer.
Siden administrivia, som en latinkollega kaller det, nærmest pr. definisjon er energitappende oppgaver som jeg må bli bedt om å gjøre, søker jeg stadig etter måter å kutte ned på dem, for å frigjøre mer tid til det som i festtaler kalles “kjerneoppgavene” (dvs. forskning og undervisning). Diagram 2 avslører at jeg bare lykkes sånn måtelig med det.
Men en kollegial samtale i pausen under denne ukens skrivegledeverksted (et jevnlig ladepunkt!) ga meg idéen til et nytt utvelgelsessystem, som jeg har tenkt til å prøve ut i nærmeste framtid. Det hele baserer seg på tre av de vanligste spørsmålene2 vi får fra studenter når vi selv deler ut oppgaver:
1) Er dette obligatorisk?
Neivel, så dropp det. Er du usikker på hva som er obligatorisk? I studieforstand betyr det enkelt og greit at du ikke kan gå opp til eksamen hvis du ikke gjennomfører oppgaven til godkjent standard. I administrativ sammenheng er obligatoriske oppgaver ting du må gjøre for at det ikke skal straffe seg senere at du ikke gjorde dem. NB! Som gode akademiske borgere bør vi selvsagt tenke litt forbi nesetippen her og også ta hensyn til om det går ut over andre hvis vi ikke gjør en ting. I så fall er en oppgave mer obligatorisk hvis det slår tilbake på en som står under eller ved siden av deg i hierarkiet dersom du ikke gjør den, og mindre om det går ut over noen som står over deg.
2) Hva er minimumskravet?
Virkelig. Hvis du absolutt må, hvor liten innsats kan du slippe unna med? Og klarer du det i så fall enkelt, innen fristen, helt alene? Hvis ikke, er det tid for å spørre dem som har gitt deg oppgaven:
3) Hvilken tilrettelegging kan jeg få?
Jepp! Be om å få bedre utstyr, lenger frist, eller hjelp fra andre. Hvis oppdragsgiveren mener det er en jobb som må gjøres, får de sørge for at den kan gjøres ordentlig.
Nå gjenstår det bare å lage meg et lite flytskjema med disse kontrollspørsmålene, så skal jeg nesten begynne å glede meg til neste administrative epost/møte/verv. Blir du med på eksperimentet?
Hva har gjort campuslivet verdt å leve siden sist?
Tre ting!
For det første fikk jeg en vanvittig hyggelig epost fra en av Campuslivets lesere (du vet hvem du er!). Det satte jeg utrolig stor pris på, og det er godt mulig at kontakten som ble opprettet vil resultere i noe som andre lesere også kan få glede av. Følg med!
For det andre har jeg jobbet med videreutvikling av en prosjektsøknad, og i den forbindelsen har jeg hatt anledning til å fordype meg i sekundærlitteratur på en måte som har hensatt meg til phd-studentens glade dager, selv om jeg bare har sittet på mitt eget kontor og ikke i Humanities 2 på British Library.
Og for det tredje har det vært gøyale samtaler over lunsjbordet om ministrenes masteroppgaver, da… På lunsjrommet råder selvsagt the Chatham House rule, men hvis noen lurer vil jeg si at de tre artiklene som er lenket til nedenfor til sammen uttrykker omtrent det jeg selv ville ha sagt hvis jeg skulle ha ytret meg offentlig om sakene:
“Forslag til ein annan samtale om plagiat”. Ida Lødemel Tvedt i Dag og Tid henger bjella på katten til journaliststanden og gir dessuten et utmerket lynkurs i akademisk skriving for, jeg hadde nær sagt, både store og små. Denne går rett på pensum til neste års bachelornoviser.
“Pila peker mot oss, for det er kolleger i universitetene som har godkjent disse oppgavene.” Oddrun Marie Bråten poengterer i Universitetsavisa at sakene avdekker noe om rammevilkårene for såvel studenter som vitenskapelig ansatte i høyere utdanning.
Også i Universitetsavisa observerer Mila Vulchanova at “kravet om å fylle hele 80 sider med meningsfull tekst” ikke bare er “utfordrende” for studenter på masternivå, men kanskje heller ikke “ønskelig eller mulig om man har klare og begrensede problemstillinger”.
For ordens skyld: Sitatene som utgjør lenkene er ærlig og redelig klippet og limt fra nettavisartiklene, inkludert eventuelle skrivefeil.
Er du fortsatt med?
Da fortjener du å få forhåndsvarsel om at jeg vil å markere ettårsjubileet for Campuslivet den 18. februar med en liten ekstrautgave! Denne vil kun gå til abonnenter og ikke legges ut på nettsiden, så hvis du ikke allerede abonnerer kan du trykke på knappen nedenfor for å være sikker på å få det med deg.
Takk for at du leste, og hold på humøret så lenge!
For ordens skyld: disse formuleringene er parafrasert – eller selvplagiert om du insisterer – herfra.
Takk til gode kolleger som uforvarende idémyldret fram de to første!
Akk, som jeg har kjent på pyramidespillet i det siste… kjenner det slår ganske uheldig ut når man er kronisk syk og ikke har så mye overskudd å ta av til dugnadsarbeid.