Legg planer for den du er og slik du jobber
...ikke for den du skulle ønske du var, eller slik du tror du burde jobbe. Her er to enkle måter å få verdifull innsikt i dine egne arbeidsvaner før du legger planer for et nytt semester!
For mange av oss campusarbeidere er det når sommerferien står for døren at tiden er inne for å gjøre opp status. Er alle karakterer satt? Alle klagekommisjoner opprettet, alle evalueringsrapporter innlevert? Hvis undervisningsoppgavene for høsten også er finfordelt og timeplanen korrekturlest er det bare å rydde kontoret og klistre en solgul lapp på døra, som forkynner: «Ferie til 1. august!»
Men vent – i det du tar den siste sveipen innom eposten for å skru på det automatiske feriesvaret ser du den meldingen med rødt flagg. Der det står reviews of your article eller revisions of your chapter i emnefeltet. Den meldingen som kom midt oppi semesterstart, eller en gang rett før påske, og som det ikke var tid til å svare ordentlig på der og da. Eller kanskje du svarte med en gang og lovte redaktøren å ha et revidert manus klart innen sommeren. Hva skjedde der? Hvorfor fikk du ikke gjort det?
Resignert åpner du mappen med manusfiler for å sjekke hvor langt du egentlig kom med revisjonene, så du kan prøve å beregne hvor lang utsettelse du må be om over sommeren. Og der finner du sannelig også et dokument med to velformulerte avsnitt (og resten kaotiske notater) til den nye artikkelen du startet på i februar. Hvorfor kom du ikke lenger med dette prosjektet – det som var et LITE mål og alt mulig?
Hvis noen av disse scenariene finner gjenklang hos deg, tror jeg du vil ha nytte og glede av å prøve ut minst ett av verktøyene jeg demonstrerer i denne utgaven av nyhetsbrevet.
Det første gir deg et realistisk overslag over tiden du bør regne med at et prosjekt kommer til å ta, i motsetning til hvor lenge du synes det burde ta.
Med det andre verktøyet kan du slutte å motarbeide din egen skriveprosess og i stedet begynne å arbeide med den.
Enten du er typen som liker å kalkulere, eller en som foretrekker å visualisere, vil begge kunne hjelpe deg både med å planlegge ditt neste skriveprosjekt og å gjennomføre et du allerede har gående.
Nedenfor forklarer jeg de to metodene med utgangspunkt i et lystbetont, idiotsikkert, tidsavgrenset og eget prosjekt, som går ut på å skrive en vitenskapelig artikkel. Noen lesere vil huske at jeg annonserte dette prosjektet i marsutgaven, og lovet å rapportere om framdriften når det var blitt mai. For å se hvordan det gikk er det bare å lese videre!
1. Hvordan beregne skrivefarten med en formel
Siden det var viktig for meg å sørge for at artikkelprosjektet ble tydelig tidsavgrenset, startet jeg med å prøve ut PERT – en formel for realistisk tidsberegning jeg nylig hadde lest om. Dette er ett av mange tips jeg har plukket opp fra The Thesis Whisperer, som er internettaliaset til den australske akademikeren og skriveguruen Inger Mewburn. Hvis du er vel bevandret i prosjektledelseslitteratur kjenner du sikkert til Program Evaluation and Review Technique allerede, men det er overhodet ikke nødvendig for å kunne benytte seg av formelen. Det du må ha, er noen faktiske tall som dokumenterer din egen tidsbruk på sammenlignbare oppgaver eller prosjekter.
Jeg har brukt en app til å loggføre tiden jeg bruker på ulike oppgaver siden mars 2021, så jeg har nokså presise tall å sette inn i formelen. Hvis du ikke har det, kan du starte en slik datainnsamling enten ved å loggføre 15-30-minutters bolker i et regneark eller ved å laste ned en av de mange appene som gjør dette for deg, f.eks. Timing, Toggl Track, Tyme, el.l. Det er mange former for innsikt å hente på denne måten, et tema jeg kan utdype ved en senere anledning!
Start med å identifisere den raskeste tiden du har brukt på et prosjekt av samme kaliber – i mitt tilfelle, en vitenskapelig artikkel på 6000-8000 ord. Dette tallet vil utgjøre det optimistiske anslaget i formelen, som skrives To. Finn deretter ut hva som er den lengste tiden du har loggført på et tilsvarende prosjekt. Dette vil utgjøre det pessimistiske anslaget, eller Tp. Så finner du til slutt et tall som representerer den mest vanlige eller gjennomsnittlige tidsbruken på samme type oppgave, og setter dette som det mest sannsynlige anslaget, Tm.
Med disse verdiene kan du beregne sannsynlig tidsbruk ved hjelp av denne formelen:
(To + 4Tm + Tp)/6
(Hvis du har matteangst og kjenner blodtrykket stige nå, er det bare å scrolle videre til neste del av nyhetsbrevet – men da går du glipp av noe lurt!)
I mitt tilfelle brukte jeg et kapittel jeg nylig hadde skrevet med utgangspunkt i et konferansepaper som optimistisk anslag. I følge tidtakingsappen min hadde jeg brukt 44 timer på paperet og kapittelet til sammen, noe jeg følte meg ganske sikker på at var mer eller mindre rekord for min del.
Som pessimistisk anslag brukte jeg det «verste» kapittelet i boken jeg nylig var ferdig med, som jeg hadde logget desidert flest timer på i tidtakingsappen, 150 i alt.
Siden jeg ennå ikke har allverdens data til å regne ut den gjennomsnittlige tiden jeg pleier å bruke på artikkelskriving, valgte jeg som mest sannsynlig det timeantallet jeg hadde logget til skriving av et førsteutkast pluss én runde med revisjoner på den ene artikkelen jeg skrev parallelt med innspurten av bokmanuset – dette var 66 timer.
Med disse tallene ble regnestykket (44 + 4x66 + 150)/6 = 76 timer.
For å være på den sikre siden beregnet jeg også standardavviket ut fra følgende formel:
(Tp – To)/6
Med mine tall ble dette (150 – 44)/6 ≈ 18 timer.
I følge disse utregningene skulle det altså ta meg et eller annet sted mellom 58 og 94 timer å skrive et fullstendig (men ikke ferdig gjennomarbeidet) utkast til en artikkel på 6000-8000 ord. Og hvordan gikk det så?
Leser, siden begynnelsen av februar har jeg brukt totalt 18 timer på denne artikkelen. Den er veldig langt fra ferdig. Men takket være PERT-formelen trenger jeg ikke lure på hvorfor den ikke ble ferdig i tide: Jeg har nemlig ren og skjær statistikk som viser meg at jeg ganske enkelt ikke har sittet på baken og skrevet i tilstrekkelig mange timer ennå.
Men det finnes ingen statistikk eller formel som kan forklare hvorfor jeg ikke har klart å sitte lenge nok foran tastaturet og skrive på denne artikkelen. Og som alltid, der tallenes tale kommer til kort, må vi over i humanioras forklaringsmodeller for å finne sannheten. Vi trenger å forstå artikkelskrivingen som prosess, og til det trenger vi en god metafor.
2. Hvordan forstå skriveprosessen med en metafor
Som så mange humanister er jeg naturlig disponert for metaforer, og i møte med vanskelige oppgaver har jeg ofte funnet hjelp og trøst i å beskrive situasjonen med et talende bilde. Jeg liker for eksempel å tenke på akademisk arbeid som en slags gartnervirksomhet. Under innspurt med både doktoravhandling og bokmanus har jeg dessuten hatt nytte av å sammenlikne prosessen med det siste stadiet av graviditet, når man bare vet at ungen må ut, enten det skjer på den ene eller den andre måten.
Inntil nylig tenkte jeg på disse metaforene som mine hjemmesnekrede mentale mestringsstrategier. Men forrige måned leste jeg en bok som fikk meg til å innse at den spontane og grovtråklede selvinnsikten de har gitt meg faktisk bærer kimen til en planmessig og skreddersydd metode for akademisk skrivepraksis.
I Becoming the Writer You Already Are (2022) demonstrerer Michelle R. Boyd verdien av å observere og beskrive vår egen, individuelle skriveprosess. Hensikten er å kunne utnytte og forbedre de arbeidsmetodene og skrivevanene vi allerede har, i stedet for å presse oss selv til å følge andre metoder eller skaffe oss nye vaner (som kanskje fungerer for andre, men ikke nødvendigvis for meg eller deg).
Bøker om akademisk skriving har en tendens til å forsterke lesernes mistanke om at deres egen skriveprosess er grunnleggende «feil» (det er jo den samme mistanken som leder oss til slike bøker). Derfor er det særlig forfriskende når Boyd utvetydig forteller sine lesere at det ikke er oss det er noe galt med.
Hyllene i min lokale campusbokhandel (se bildet) kneler nærmest under utbudet av veiledere og håndbøker med innebygde pekefingre i tittelen: Akademisk skriving – en skriveveiledning, Å skrive akademisk – en veiviser for forskere, Nøkkelen til akademisk skriving, Skriv bedre!, Skriv godt, bli forstått – en guide for å skrive bedre, raskere og med mindre smerte... Og dette er bare et utvalg av det som er publisert på norsk om temaet!
I stedet å belære eller oppdra sine lesere overbeviser Boyd oss om at problemene vi støter på når vi skriver likner på dem vi møter på andre områder i livet. Derfor kan vi også takle skriverelaterte utfordringer ved hjelp av strategier vi bruker for å løse problemer på andre felt. Og det er her metaforene kommer inn i bildet.
Min metafor for skriving
Her følger min nedkortede versjon av Boyds (2022, s. 61-79) grunnleggende øvelse for hvordan du kan finne din egen metafor for skriving:
Fullfør setningen «Når jeg skriver er det som om jeg...»
Den aktiviteten du ser for deg skrivingen som kan være hva som helst, men for at metaforen skal være produktiv bør det være en prosess som har et eller annet positivt resultat, hvor du selv inngår som aktør. Når jeg skriver er det som jeg er i et jordskjelv der hele byen blir lagt i grus har med andre ord lite for seg som skrivemetafor. Når jeg skriver er det som om jeg løper maraton i platåsko, er derimot en metafor det går an å jobbe med.
Beskriv deretter alle stadiene i den metaforiske prosessen
Påmelding til maraton, treningsperiode, valg av påkledning til løpet, osv.
Beskriv de korresponderende stadiene i skriveprosessen din
Idémyldring, notatskriving, disponering, osv.
Jeg pønsket på flere varianter, og kom til at ulike skriveprosjekter kan trenge forskjellige metaforer. En bok er kanskje litt som å dra på en oppdagelsesreise, mens et konferansepaper kan være mer som å bake en kake? Med erfaringene fra tidligere artikkelforfatterskap i bakhodet landet jeg på at når jeg skriver en artikkel er det som om jeg arrangerer et middagsselskap.
Jeg starter med et påskudd for å invitere til middag, f.eks. en anledning som bør feires. Så bestemmer jeg hvem jeg vi invitere. Noen ganger har jeg en klar idé om hva jeg skal servere, mens andre ganger må jeg bla i mange kokebøker for å finne en oppskrift som appellerer. Så skriver jeg en utfyllende handleliste, går i butikken etter ingredienser (gjerne litt mer enn jeg trenger for å ha noe i reserve), og legger en plan for rekkefølgen på matlagingen.
Anledningen for en artikkel er den opprinnelige idéen, som kan være spontant generert gjennom forskningen min eller foranlediget av en invitasjon til en konferanse eller temanummer. Gjestene er publikummet jeg vil rette teksten inn mot, f.eks. en konkret konferanse eller et bestemt tidsskrift. Handlelisten er søking etter litteratur og primærkilder, mens turen i butikken korresponderer til fasen hvor jeg fordyper meg i dette og føler opp nye ledetråder. Planen for matlagingen er den disposisjonen jeg lager før jeg går i gang med selve skrivingen/kokkeleringen.
Når jeg arrangerer middagsselskap sprekker denne planen på et eller annet tidspunkt (det mangler en ingrediens, det er ikke nok plater på komfyren, noe svir seg eller koker over mens jeg ordner med noe annet, osv.). Plutselig innser jeg at gjestene snart kommer, og må hive meg rundt for å dekke bordet, rydde og kle meg om – noe som kan føre til ekstra komplikasjoner av typen «jeg har ingenting å ha på meg». Så blir jeg gradvis mer stressa og tildels aggressiv hvis jeg blir forstyrret.
I skriveprosessen skjer det samme ved at jeg skjener vekk fra disposisjonen, teksten får sitt eget liv, nye idéer oppstår og ny litteratur må konsulteres. Når jeg innser at innleveringsfristen nærmer seg prøver jeg å klemme det eksisterende utkastet inn i gjeldende format så godt det lar seg gjøre. På dette stadiet får jeg ofte en plutselig åpenbaring som fører til en gjennomgående forandring av teksten, som regel til det bedre (penkjolen kommer på!). I innspurtsfasen til fristen går jeg helt inn i skrivesonen og ignorerer alt fra familiemedlemmer til søvnbehov.
Når middagsgjestene ankommer skynder jeg meg å servere en apéritif og underholde dem som best jeg kan mens jeg frenetisk lager maten ferdig. Til slutt får jeg den endelig på bordet, setter meg ned med gjestene og gleder meg (stort sett) over samtalen og måltidet. Oppvasken tar jeg når jeg orker.
Den dagen fristen går ut er artikkelen som regel ikke helt ferdig, og jeg må sende en krypende epost (apéritif) til redaktøren for å forsikre om at det bare er noen få detaljer som gjenstår (tilsvarende frenetisk røring i gryter mens kjeften går). Så får jeg til slutt levert – og puster lettet ut over at det gikk bra denne gangen også. Fagfellevurderingen takler jeg når den kommer.
Så hva fortalte metaforen meg om den famøse artikkelen?
Ville metaforen utfylle tallbeviset fra PERT-formelen om at jeg ikke hadde brukt nok tid på artikkelen-som-ikke-har-kommet-særlig-langt og avsløre hvorfor? Kort fortalt, så gjorde den det. Ved å beskrive alle stadiene av forberedelse og matlaging til et typisk selskap arrangert av meg, plotte inn de korresponderende fasene av artikkelskrivingsprosessen, og sammenlikne med det jeg hadde av tekst, fikk jeg identifisert hvor arbeidet hadde stoppet opp og satt ord på hvorfor det gjorde det.
Etter å ha kartlagt artikkelprosessen som forberedelser til et middagsselskap innså jeg at jeg hadde tatt den metaforiske handleturen først, uten noen konkret matrett i tankene. Jeg hadde kommet over noen eksklusive råvarer – det vil si et lite utforsket arkivmateriale. Og litt som når jeg har gått bananas på Bondens Marked og kommet hjem med målselvnepe, granskuddsirup og Skatval-wagyu (alt dette er reelle matvarer) har jeg ganske enkelt ikke funnet noen god måte å kombinere dem til et skikkelig måltid ennå.
3. Hvordan bruke disse innsiktene?
Før jeg gjorde opp dette regnskapet med artikkelskrivingen min hadde jeg bare en vag fornemmelse av at jeg burde ha «skrevet mer». Takket være PERT-formelen kan jeg tallfeste dette til minimum 40 timer mer skriving (tillegg til de 18 jeg allerede har lagt ned) før jeg kan forvente å ha et fullstendig utkast. Og takket være skrivemetaforen har jeg innsett at jeg nok trenger å konsultere flere kokebøker (også kjent som sekundærlitteratur) før jeg kan komponere et måltid som er kildene mine verdig.
For min egen del har arbeidet både med den kalkulerende formelen og den visualiserende metaforen vært nyttige verktøy for å korrigere den stadige følelsen av å være «forsinket» med prosjekter eller «treig» til å skrive. Begge har ledet meg bort fra en dømmende innstilling til mitt eget arbeid, som til tider har vært lammende, og lokket meg i stedet til produktiv nysgjerrighet om mine særegenheter som skribent. Da gjenstår det bare å legge en ny, bedre og mer realistisk plan for høstsemesteret!
Hvilken av metodene vil du prøve først?
Hva har gjort campuslivet verdt å leve siden sist?
Denne uken spilte jeg inn min første faglige podkast med en kollega! I det ordentlige studioet på campus og greier! I første omgang skal det kun være til innvortes bruk på et bacheloremne, men hvis vi blir bitt av basillen kan det være vi bjudar på i andre plattformer også. Og selv om det metaforiske middagsselskapet enn så lenge er forblitt urealisert, har jeg hatt stor glede av å produsere (det jeg håper har vært) matnyttige tekster til dette nyhetsbrevet. Nå tar Campuslivet ferie, men i august er jeg tilbake med nye porsjoner kortreist gatemat fra den akademiske foodtruck’en.
Hold på humøret så lenge!
Lesetips
Nysgjerrig på å lese mer om hvordan metaforer kan fyre opp skrivelysten? Da anbefaler jeg å gå til anskaffelse av en eller begge disse bøkene:
Boyd, Michelle R. 2022. Becoming the Writer You Already Are. Thousand Oaks, CA: Sage.
Sword, Helen. 2023. Writing with Pleasure. Skills for Scholars. Princeton, N.J.: Princeton University Press.
Hvis du er for flau til å lese «selvhjelpsbøker» kan du også finne en tidlig versjon av Boyds metaformetode publisert i et ekte vitenskapelig tidsskrift:
Boyd, Michelle. 2012. ‘How We Write: Understanding Scholarly Writing through Metaphor’. PS: Political Science & Politics 45 (4): 736–41. https://doi.org/10.1017/S1049096512000832.
For en fin tekst! Leste nylig Boyds artikkel som var utgangspunkt for den boka, og tenkte jeg burde ta neste steg. Flere som har anbefalt den.