Det akademiske hagearbeidet

Siden det latinske ordet campus opprinnelig betegner en åpen mark, er det faktisk ikke helt på jordet å tenke på campuslivet som en form for landbruk.

Dette nyhetsbrevet skulle egentlig handlet om hvordan vi snakker om resultater i akademia, men da en viss traktorkjørende minister for forskning og høyere utdanning tok seg en runde med møkkasprederen tidligere denne måneden, ble jeg inspirert til å framskynde et annet planlagt innlegg – om likhetene mellom akademisk virksomhet og hagearbeid.

Når klokka har sprunget fram, og snøklokkene (ikke helt) har sprunget ut, er det jo på tide å planlegge årets vekstsesong – og i samme ånd presenterte altså Ola Borten Moe i forrige uke sin dyrkingsplan for sektoren, også kjent som Utsynsmeldingen. Hva han forespeiler oss å fylle de akademiske drivhusene med framover kommer jeg tilbake til. Men først – hva mener jeg egentlig med en akademisk hage, og hva slags arbeid er det som foregår der?

Hagemetaforen kan beskrive akademia på flere nivå. I makroperspektiv kan man se for seg hele det globale akademiske feltet som en enorm hage, der gamle, store og veletablerte universiteter i engelsktalende land ruver som eiketrær over marginaliserte og underfinansierte buskvekstinstitusjoner i mindre språkområder. På mellomnivået kan hagen representere nasjonale systemer for forskning og høyere utdanning, med sine velgjødslete satsningsområder, pollinatorvennlige støtteordninger og strategiske samplantinger. Og i mikroperspektivet, som jeg hovedsakelig anlegger her, er den akademiske hagen en betegnelse på det vekstmiljøet vi hver og en kultiverer rundt oss i vårt daglige virke som forskere, undervisere, veiledere, kolleger og fagfeller.

Hva gror i din hage?

Det vokser noe overalt. Du sår idéer og lar tanker spire. Noen av dem vokser fram til fullendte prosjekter og publikasjoner. Også det som ser ut som et vanskjøtt villnis kan vise seg å være et perfekt habitat for en sjelden og uvurderlig plante. I de fleste hager trenger visse planter seg forbi andre fordi de i utgangspunktet gjør seg større nytte av den tilgjengelige næringen, og blir etterhvert så store at de aktivt hindrer omkringliggende vekster i å få tilgang på lys og næring. Da er det opp til gartneren å bestemme om disse hardhausene skal få ta over hele feltet, og de svake individene lukes bort, eller om man skal begrense spredningen av de aggressive kultivarene for å beskytte sartere planter og dermed bevare eller stimulere til artsmangfold i hagen. Hvilke arter dominerer i din hage? Og hvilke vil du gjerne legge bedre til rette for?

Vi dyrker vår akademiske hage ved å så nye idéer, la tanker spire og få prosjekter til å vokse fram. Er man opptatt av en rask og stor avling, i form av publiserbare resultater eller gode karakterer, faller det naturlig å satse intensivt på noen få, resistente kultivarer og køle på med kunstgjødsel. Da underviser man de fagene studentmarkedet vil ha, forsker på de problemstillingene som politikerne bestiller og/eller betaler for, driller eksamensoppgaver i undervisningstiden og publiserer hvert forskningsfunn fortløpende i det første tidsskriftet som vil ha det.

Hvordan er jordsmonnet der du dyrker?

Om du starter med leire eller sand har betydning for hva slags arbeid du må legge ned for å gjøre jorden din dyrkbar og hvilke planter som vil trives hos deg. Men uansett utgangspunkt vil det være lurt å sørge for jevn tilførsel av organisk materiale som brytes gradvis ned og bidrar til livet i jorda. En viss type hageinfluenser snakker ofte om at hvis man dyrker jorda godt nok vil plantene vokse av seg selv. Hvordan kan dette prinsippet overføres til din faglige hage? Hva kan du bidra med av intellektuell næring og kollegialt moldstoff for å berike det vitenskapelige vekstmiljøet rundt deg? Husk at gamle idéer kan bli utmerket kompost for nye tankespirer!

Den intensive dyrkingsmetoden er det som stort sett promoteres og belønnes gjennom finansieringssystemene som gjelder for sektoren som helhet, og viderefordelingsmodellene som replikerer disse på institusjonsnivå. Dessverre gjør den også deler av akademia om til «en plantskola för bitterhet», som den svenske forskeren Nanna Gillberg har observert.* Ressursknappheten som skapes gjennom resultatbaserte bevilgninger gir bitterheten gode vekstvilkår både på forsknings- og undervisningssiden. For eksempel framhever Gillberg den harde omgangstonen i særlig konkurransepregete forskningsmiljøer, hvor det beste man kan håpe på, når man publiserer eller presenterer noe nytt, er at kolleger eller fagfeller unnlater å sable det rett ned. Selv erfarer jeg til stadighet hvordan det studiepoengbaserte finansieringssystemet framtvinger bitter rivalisering mellom nærliggende fagmiljøer ved samme institusjon. Det utgjør nemlig et null-sum-spill der ethvert studiepoeng avlagt på «vårt» studieprogram blir oppfattet som vunnet eller stjålet fra «deres» studieprogram, og vice versa. Den tidligere omtalte Utsynsmeldingen vil etter mitt skjønn stimulere ytterligere til denne typen kappestrid om ressurser og dermed bygge enda et drivhus for bitterhet.

Hvordan beskytter du hagen din og det som vokser i den?

I en hage er det mange farer som truer, enten innenfra eller utenfra. Noen av disse har vi mulighet til å begrense eller uskadeliggjøre selv, ved f.eks. å sette musenetting på epletrestammen eller beskytte produktiv arbeidstid fra møteglade kolleger ved hjelp av nådeløs tidsblokkering i kalenderen. Andre må vi finne oss i å leve i en slags terrorbalanse med – som rådyr, brunsnegler, eller uventede høringsfrister og pålagte periodiske evalueringer. Og noen grunnleggende forutsetninger, slik som vær- og ledelsestyper, er det lite annet å gjøre med enn å beskytte eller tilpasse seg som best man kan. Hvor ømtålige er de viktigste vekstene i din akademiske hage? Kan du finne ly til dem hvis du må?

Til tross for varierende dyrkingsklima og uforutsigbare politiske væromslag vil jeg påstå at det akademiske hagearbeidet stort sett er både fruktbart og lystbetont. I motsetning til det akademiske husarbeidet, som verken er givende eller meritterende å utføre, gjør hagearbeidet seg ofte til kjenne i form av synlige og verdsatte resultater.** Og mulighetene for nettopp å dyrke sin egen faglige hage er gjerne det som har lokket oss til å bli akademikere i første omgang.

Jeg tror det er viktigere enn på lenge å kultivere denne grunnleggende entusiasmen for akademisk hagearbeid, for å kunne stå i mot presset til å rigge norske universiteter om til rene planteskoler for næringslivet, dominert av teknologiske og profesjonsrettede monokulturer. Vi må ganske enkelt dyrke faglig autonomi og intellektuell nysgjerrighet i hver eneste parsell og balkongkasse. Bare slik kan vi sørge for en viss sjølbergingsgrad på kunnskap.

Har disse tankene inspirert deg til å gå en metaforisk runde i din egen akademiske hage? Eller bare gjort deg utålmodig etter å komme igang med det faktiske hagearbeidet? Uansett er jeg glad for at du leser! Jeg er tilbake i slutten av april, når det forhåpentligvis har begynt å spire og gro på ordentlig, også utendørs... Hold på humøret så lenge!

Hva har gjort campuslivet verdt å leve siden sist?

Det må være de bachelorstudentene i medievitenskap som har troppet opp jevnt og trutt denne uka for å sitte sammen med meg og skrive på bacheloroppgavene sine. Det ligger an til å bli flere veiledere som får et fullstendig førsteutkast i innboksen før de tar påskeferie!

* Takk til Camilla Holm Soelseth for tipset om Gillbergs kronikk. Jeg prøver å venne meg av Twitter, men hver gang jeg er innom er det en oppdatering fra @supercamilla som er verdt å få med seg, enten det handler om det akademiske arbeidslivet generelt eller stipendiatlivet spesielt.

**«Det akademiske husarbeidet» er en vanlig betegnelse på de uvitenskapelige, ubetalte og utakknemlige oppgavene som det typisk utføres av kvinner eller andre marginaliserte ansatte i et vitenskapelig arbeidsmiljø. Som Sara Kalm ved Lunds universitet har vist, dreier dette seg om gjøremål av kollegial heller enn meritterende art. Det kan være alt fra servicetjenester, som å koke kaffe til møter eller arrangere julebord for en hel avdeling, til emosjonelt arbeid, som å trøste stipendiater etter hard medfart deres egentlige veiledere. Det kan til og med omfatte risikosport, som å stå på toppen av en menneskepyramide for å ønske nye studenter velkommen (!!), slik Lene Pettersen ved Høyskolen Kristiania nylig rapporterte. Fellesnevneren for oppgavene som inngår i det akademiske husarbeidet er at de ikke anerkjennes eller belønnes, men kun øker arbeidsbyrden for den som påtar seg dem.