Hvis du vil sette deg et mål, gjør det så LITE som mulig

Konkrete tips forkledd som fiffige akronymer. Passer for alle fra studenter til professorer.

I forrige nyhetsbrev utfordret jeg den utbredte tankegangen at man må sette seg mål for å oppnå noe her i (campus)livet. Jeg foreslo at det er mer holdbart å tenke at du skal legge forholdene til rette for å få gjort det du vil, uavhengig av noe målbart resultat. Og hvis du klarer det, er det stor sannsynlighet for at du havner i nærheten av en eller annen metaforisk målstrek uansett.

En leser har påpekt at det kanskje ikke er målsettinger som sådan det er noe galt med, men hva slags mål man setter seg – og det har de selvsagt rett i. Når jeg bestemmer meg for å legge forholdene til rette er jo dette også et slags mål! Poenget mitt var at en god del av målene vi setter oss selv – og de fleste mål vi blir pålagt i universitets- og høyskolesektoren – formuleres i fornektelse av de faktiske arbeidsforholdene.

Det er viktig å erkjenne at det er mange sider ved disse arbeidsforholdene som vi ikke har makt til å endre, enten vi er studenter eller ansatte. Dette kan dreie seg om alt fra timeplanlegging og finansiering til arbeidsplassutforming og tilgang til viktige verktøy. Og vi kan i mange tilfeller konstatere at de praktiske rammevilkårene står direkte i veien for faglig utvikling og produktivitet (dette vil jeg ha mer å si om i neste nyhetsbrev). Men den som venter på at UH-sektorens styrings- og organisasjonsformer skal begynne å følge forskingens og undervisningens funksjoner – i stedet for omvendt – venter sannsynligvis forgjeves.

Derfor vil jeg oppfordre til å finne en balanse mellom ambisjoner og arbeidsforhold som kan fungere for deg, innenfor de eksisterende begrensningene du til enhver tid må hanskes med. Denne måneden vil jeg framheve én konkret måte å gjøre dette på, som er å sette seg et LITE mål av gangen.

Et LITE mål?

Dette er min norske oversettelse og tilpassing av Loleen Berdahls idé om EASY goals. Hennes akronym er formulert som et mer overkommelig (og morsomt!) alternativ til prosjektledelsesmisjonærenes mantra om SMART goals. Der sistnevnte foreskriver at mål må være Specific, Measurable, Achievable, Relevant og Time-bound (med noen variasjoner for hver bokstav), står Berdahls EASY for Energizing, Agency, Small og Yours. Da jeg bestemte meg for å introdusere dette begrepet for masterstudentene mine ville jeg finne en norsk oversettelse som både var lett å huske og som kommuniserte den samme optimistiske tonen.

Til slutt kom jeg fram til LITE, som i mitt system står for følgende fire kriterier:

Lystbetont – Noe du synes er så gøy, spennende eller viktig at du har lyst til å sette deg rett ned og jobbe med det nå.

Idiotsikkert – Det er ingen  andre som står i veien for at du skal kunne gjøre det. (Du kan velge å la i’en stå for individuelt hvis du ikke liker ordet idiot.)

Tidsavgrenset – Du kan klare å gjøre det innenfor en overskuelig tidsramme (Berdahl sier maks. 3 måneder).

Eget – Du har en indre motivasjon for å oppnå målet; det er noe du gjør for din egen del og ikke fordi andre vil det eller mener det bør gjøres.

Mitt umiddelbare eksempel på et LITE mål som jeg nylig har oppnådd selv, nesten uten å legge merke til det, er dette nyhetsbrevet:

1.     Det er lystbetont i den forstand at jeg kommer på nye idéer hele tiden og må skjerpe meg for ikke å bruke for store deler av både arbeidsdag og helg til å skrive dem ut.

2.    Det er idiotsikkert fordi det verken avhenger av fagfeller, redaktører, forskningsråd eller sjefer – kun meg og plattformen jeg publiserer på (som jeg endte opp med, til tross for visse motforestillinger, fordi den nettopp var idiotsikker i oppsett og bruk for en desidert analog humanist).

3.    Det er tidsavgrenset i den forstand at jeg ikke har ambisjoner om å publisere mer enn én gang i måneden (og takket være den tidligere nevnte idiotsikkerheten tok det meg kun tre dager fra avgjørelse til lansering).

4.    Og det er 100% fullstendig og absolutt mitt eget prosjekt: jeg skriver dette bare fordi jeg har lyst og fordi det gir meg noe å gjøre det. (Så er jeg selvsagt kjempeglad for at du og mange andre gidder å lese det!)

Hvordan lager man et LITE mål?

Én ting er å innse i etterkant at man har oppnådd ett LITE mål, som attpåtil i karrieresammenheng er nokså irrelevant. Hva med alle de større eller mindre målene man må oppfylle for å lykkes som akademiker? Går det an å omformulere noen av dem etter dette fengende akronymet?

Som nevnt har jeg brukt dette begrepet i møte med masterstudenter, som i min erfaring ofte setter seg mål de får problemer med å oppfylle i forbindelse med det store prosjektet som er masteroppgaven. Vi starter med et mål som er spesifikt, målbart, relevant, og sannsynligvis oppnåelig for de fleste hvis de bare bruker lang nok tid – la oss kalle det et SMaRt mål. Hvilke problemer kan vi avdekke hvis vi vurderer dette målet etter LITE-kriteriene? Og hvordan kan disse prinsippene led oss til løsninger?

Mål 1: Å få A på masteroppgaven.

Dette målet er først og fremst ikke idiotsikkert. Hvem vet hvilken flisespikker av en sensor du kan få? Løsningen er å omformulere målet til et som du selv har full kontroll over. Et passende LITE mål vil i stedet være å levere en fullstendig gjennomarbeidet og korrekturlest masteroppgave for vurdering.

Men avhengig av situasjon og stadium i prosessen er kanskje heller ikke dette målet LITE nok. For hva om det vil ta mer enn tre måneder å ferdigstille alt til tilfredsstillende standard? Da blir målet ikke tidsavgrenset etter kriteriene og må justeres enda en gang. Løsningen er å nedskalere målet til noe du kan klare i løpet av de neste tre månedene, for eksempel å skrive et fullstendig utkast til masteroppgaven.

Mål 2: Å skrive en masteroppgave som kan skaffe meg en relevant jobb.

Dette er et annet mål studenter ofte setter seg, og i likhet med ønsket om A på oppgaven har det et konkret suksesskriterium, som ligger fullstendig utenfor egen kontroll. Det er altså verken idiotsikkert eller tidsavgrenset, men enda verre, i mine øyne: det er ikke eget og det er sannsynligvis ikke lystbetont. Arbeidslivet er i endring hele tiden og den «relevante» jobben du siktet deg inn på med det snusfornuftige, men akk-så-kjedelige prosjektet ditt kan forsvinne i neste runde med nedbemanning, fusjon, eller omstrukturering. Løsningen er å finne en problemstilling eller en vinkling som er meningsfylt for deg, slik at du kjenner en indre motivasjon for å fullføre prosjektet.

Et LITE mål kan da formuleres som å skrive en masteroppgave om noe jeg kunne tenke meg å jobbe videre med.

Tiden vil så vise om denne videre jobbingen kan ta form av en fritidsinteresse, et frivillig verv, et kortere prosjektoppdrag, eller en hel karriere du enten skaper deg selv eller utvikler innenfor en større organisasjon. Men sjansen for å få til det siste er betraktelig større med en ferdig masteroppgave enn en uferdig en. Og hele poenget med å sette seg et lystbetont, idiotsikkert, tidsavgrenset og eget mål er at du vil klare å oppnå det!

Hvilket LITE mål kan du sette deg, da?

Eksemplene ovenfor tar utgangspunkt i arbeidsforholdene for masterstudenter i humaniora og mange av samfunnsvitenskapene, som i likhet med vitenskapelige ansatte i de samme disiplinene vanligvis har stor autonomi i utforming av prosjektene sine. I andre fag kan det være nærmest umulig å skape egne og/eller idiotsikre prosjekter, ikke bare på masternivå, men gjennom hele karrieren, fordi man alltid vil være prisgitt samarbeid med andre mennesker (jada, det er en misantropisk einstøing som skriver dette).

Men selv som et lite tannhjul i et stort forskningsmaskineri bør det være mulig å definere et avgrenset område der du kan jobbe i fred med noe du har særlig interesse for og eierskap til. Det kan for eksempel være å skrive ut de lovende resultatene av det spennende forsøket som du hadde ansvar for å gjennomføre og sende denne teksten til medforfatterne dine. Da har du oppfylt et eget, LITE mål som bidrar til forskergruppas større (men mindre lystbetonte og overhodet ikke idiotsikre) mål om å få en artikkel publisert i The Greatest Scientific Journal on Earth (nivå 2).

Uansett hvor i campuslivet eller på karrierestigen du er, oppfordrer jeg deg til å teste ut LITE-kriteriene på planene du allerede har lagt for de neste tre månedene. Hvilket mål kan du omformulere så det blir tilstrekkelig tilpasset arbeidsforholdene dine til at du klarer å gjennomføre det innen semesteret er slutt?

Selv er jeg igang med et LITE skriveprosjekt som jeg er nokså sikker på at jeg skal få til i løpet av de neste to månedene. Temaet er nytt for meg og jeg er veldig nysgjerrig på det. I tillegg prøver jeg ut en formel (!!) som jeg nettopp har lært meg for å beregne hvor lang tid jeg kommer til å bruke på prosjektet. Jeg lover å rapportere tilbake i mai om hvordan det har gått med både skrivingen og tidsberegningen, uansett om planen holder eller ikke!

Hva har gjort campuslivet verdt å leve siden sist?

Nok et LITE mål jeg oppnådde uten helt å tenke over det! Sammen med en god kollega ved en utenlandsk institusjon har jeg nemlig arbeidet fram en søknad om prosjektmidler som vi har sendt til forskningsrådet i hennes land (som ikke nylig er blitt rammet av lunefulle ministeravgjørelser). Et godt eksempel på at i for idiotsikkert ikke trenger å være i for individuelt, så lenge man vet å samarbeide med noen man kommer godt overens med og som deler både interesse og motivasjon for prosjektet. I en periode der det ellers har vært høy temperatur og dårlig stemning på min egen fysiske campus har dette faglige og sosiale fellesskapet på tvers av lande- og institusjonsgrenser vært avgjørende for arbeidslivsgleden.

Jeg kommer tilbake ved påsketider med flere tanker om hvordan vi forholder oss til resultater i akademia, enten de formuleres som funn, mål eller karakterer. Hold på humøret så lenge!