Tekst deg selv
Skriving om skriving (og snakking) om skriving – hvis du orker å lese!
Når november opprinner konstaterer mange av oss at vi har kommet sørgelig kort på vei til målene vi satte oss i august. Det begynner å haste hvis vi skal ha noen prestasjoner å vise til før året ringes ut. Kanskje denne følelsen av hastverk med å få utrettet noe «i år» er en av grunnene til at november er selveste skrivemåneden – i hvert fall hvis du følger med i sosiale medier.
I USA og tilstøtende kulturområder deltar gud og hvermann i #NaNoWriMo (National Novel Writing Month, eller bare «NaNo» blant venner). Dette inititativet har siden oppstarten i 1999 inspirert såvel amatører som profesjonelle forfattere til å prøve å skrive et romanutkast på minst 50,000 ord innen utgangen av november. Akademia fikk sin egen versjon i 2011, da #AcWriMo ble lansert med en mer fleksibel tilnærming til målsetting, men med desto tydeligere regler for aktiv deltakelse:
1) Decide on your goal.
2) Declare your goal.
3) Draft a strategy.
4) Discuss your progress.
5) Don’t slack off («you must write like there’s no December!»)
6) Declare your results.
For min del har jeg aldri deltatt i noen av disse offentlige skrivestevnene. Litt fordi jeg er en einstøing med medfødt motvilje mot massemønstringer av noe slag. Men mest fordi jeg (som tidligere beskrevet) er skeptisk til hele målsettingsregimet som gjennomsyrer det akademiske arbeidslivet fra topp til bunn.
Oppfordring, ikke oppregning
Derfor ble jeg glad for å høre om et alternativt opplegg, #AcWriMoments, som skrivetrenerne Helen Sword og Margy Thomas har startet opp i år. Hver dag i november måned sender de ut et nyhetsbrev som inneholder én enkelt oppfordring til noe du kan prøve ut i skrivingen din. Initiativtakerne har invitert 28 andre skribenter, akademikere og skrivetrenere til å bidra med hver sin oppfordring (eller prompt, som de kaller dem), noe som gjør at forslagene varierer i form og innhold fra dag til dag.
Bare i løpet av den første uken har jeg blitt inspirert til å gi forskningen min et eget navn, fortelle en historie om det mest interessante funnet jeg har gjort, og skrive som om jeg var en hund på tur (!). Ikke minst har jeg blitt minnet om den viktigste grunnen til at jeg startet opp mitt eget nyhetsbrev, nemlig at skriving kan være et botemiddel mot ensomhet.
I følge Patricia Goodison, som er opphavet til denne betraktningen, fungerer dette begge veier: Teksten jeg skriver kan få deg som leser til å føle deg mindre alene, f.eks. når jeg beskriver situasjoner du kjenner deg igjen i eller utfordringer du trodde du var alene om å streve med. Og selve skrivingen letter min egen ensomhet ved tastaturet fordi jeg gjennom teksten henvender meg til en annen – til deg.
Som akademiske skribenter er vi vant til å skrive for andre, ikke til dem. Det er vitenskapelige kriterier å etterkomme, sjangerkonvensjoner å oppfylle, forskningslitteratur å beherske og vurdere. De leserne vi ser for oss er dem som skal bedømme teksten vår (slik jeg var inne på i forrige brev). Enten dommerpanelet består av veiledere, fagfeller eller redaktører, gjelder det å framføre overbevisende oppvisninger i vitenskapelig ekspertise. Men selv vitenskapelige tekster, som ofte føles som om de forfattes i knivende konkurranse, kan i følge Goodison invitere til fellesskap.
Du har kanskje opplevd å komme over en skikkelig smal og superspesialisert artikkel som beskrev akkurat det sære fenomenet du lette etter dokumentasjon om? Eller lest en teori fra et annet fagfelt som du plutselig innså at kunne avdekke nye sider ved ditt eget forskningsobjekt? Om du for egen del ikke har hatt noen slike skjelsettende opplevelser som leser av vitenskapelige tekster (hittil), kan det godt hende at noe du selv har skrevet har fått en fjern og ukjent kollega til å fryde seg, i visshet om at de ikke er alene med sin tolkning, teknikk, eller teori om hva det enn skulle være.
Min oppfordring til deg er å tenke på det, neste gang du lurer på om det er noen vits i denne skrivingen, denne revideringen, denne publiseringen. Teksten du skriver er ikke (bare) en oppvisning, den kan også være en håndsrekning – til noen du ikke engang vet at trenger den.
Det er forfattaren sjølv som les
Trofaste lesere vil ha fattet mistanke om at jeg er en nærmest umettelig konsument av stoff om skriving. Samboeren har ved flere enn én anledning ruslet forbi der jeg sitter i godstolen og leser og sukket «Enda en bok om skriving? Får du aldri nok?» Nei, sier jeg da, det blir aldri nok! Bøker, artikler, blogger, nyhetsbrev, til og med podkaster om skriving – det er stadig noe nytt å lære.
I det siste har jeg utvidet horisonten min fra akademisk skriving til kreativ skriving. Ikke fordi jeg plutselig har fått skjønnlitterære ambisjoner, men fordi jeg er fascinert av hvor detaljert folk som skriver romaner snakker og skriver om håndverket sitt.
Da sikter jeg ikke til tekster eller intervjuer av typen «Karl Ove Knausgård snakker om Kunsten» (itj te forkleinels for alskens bokbadere og Morgenbladfyker), men derimot bøker som Reading Like a Writer av Francine Prose eller podkaster som The Shit No One Tells You About Writing, hvor forfattere (og i tilfellet TSNOTYAW også litterære agenter) diskuterer og dissekerer tekster helt ned på setningsnivå, for å finne ut av hva det er som får dem til å funke – eller ikke.
Ett av de 10-12 favorittproblemene jeg alltid har i bakhodet er spørsmålet om hvilket arbeid som skjuler seg bak et ferdig produkt. Når jeg er særlig ivrig etter innsikt i arbeidet som ligger bak, under og inni tekster er det fordi jeg både er storforbruker av dem, som leser, og samtidig småskalaprodusent av dem, som forfatter. Enten jeg leser eller lytter til dem, taler tekster om skriving til begge disse identitetene. Gjennom leseren (meg) forsikrer de forfatteren (også meg) om at hun ikke er alene.
Derfor er tekster som snur skrivingen «på vranga» det beste botemiddelet jeg vet mot forfatterens ensomhet.
Hva har gjort campuslivet verdt å leve siden sist?
Helt i tråd med denne månedens tema var høydepunktet et idémyldrende møte om et nytt bokprosjekt i samarbeid med tre medforfattere (inkludert en faktisk romanforfatter!), som attpåtil endte med en erfaringsutveksling om praktiske skrivevaner. Et godt eksempel på en ladende aktivitet, som er et konsept jeg kommer tilbake til i årets neste og siste nyhetsbrev.
Takk for at du leste, og hold på humøret så lenge!
P.S. Det tok meg over tre timer å formulere to avsnitt i dette nyhetsbrevet – uten at det merkes på resultatet. Du er ikke alene!
Its great to hear you are transitioning from academic to creative writing! I, too, participated in #AcWriMoments and really enjoyed it. Best wishes on your next writing ☺️