Slutt med å sette deg mål
... og start heller med å legge forholdene til rette for å kunne nå dem. Dette er den første utgaven av et helt nytt nyhetsbrev med tanker og tips om hvordan campuslivet kan leves så godt som mulig!
Har du vært på et møte der det var snakk om mål i det siste? Tenkte meg det. Skal man tro universitets- og høyskolesektoren er det med målstyring vi skal redde verden, enten det er snakk om læringsmål, strategiske mål, publiseringsmål eller bærekraftsmål. Og hvis du er i ferd med å skape deg en karriere innen akademia har du helt sikkert formulert en rekke personlige mål som du vet (eller antar) at du må oppnå for å bli anerkjent av fagfeller og/eller ansatt ved et universitet eller forskningsinstitutt.
Men hvordan fungerer disse målene egentlig? Er de noe annet enn ønsketenkning, i den ene enden av spektrumet, eller ris bak speilet, i den andre? Slik jeg ser det opererer mål hovedsakelig på to måter i akademia: Enten som mer eller mindre urealistiske ambisjoner som annonseres med jevne mellomrom og så glemmes i det daglige arbeidet (FNs bærekraftsmål, noen?). Eller som vurderingskriterier man kan trekke fram ved mer eller mindre passende anledninger for å dømme seg selv eller andre (publiseringsmål, finansieringsmål, mål for nynorskandel osv.).
Uansett hva slags mål det er snakk om nytter det lite å sette dem hvis man ikke har tenkt å legge forholdene til rette for å nå dem. Like lite som Parisavtalen kan oppfylles ved å bygge ut flere motorveier, pumpe opp mer olje og hugge mer regnskog kan et mål om mer tverrfaglig samarbeid oppnås gjennom et finansieringssystem som tvinger ulike disipliner til å konkurrere om den samme begrensede pengepotten. Ei heller kan et mål om å publisere en monografi på et internasjonalt forlag realiseres dersom mesteparten av arbeidstiden går med til å svare på eposter, skrive rapporter og gå på møter om strategiske målsettinger.
Det er på tide å legge bort de fåfengte målsettingene og i stedet begynne med produktiv tilrettelegging.
Og krav om tilrettelegging er forsåvidt noe man støter på nesten like ofte som målstyring i UH-sektoren – enten det dreier seg om universell utforming av undervisningsmateriell, ekstra tid på eksamen for studenter med ulike diagnoser, eller muligheter for fjernstudium fra forskjellige kanter av landet. Som undervisere er vi altså vant med å legge til rette for at studentene skal få så gode forutsetninger som mulig for å oppnå sine mål om bestått eksamen og avlagt universitetsgrad. Men hvordan legger du forholdene til rette for at du selv skal kunne utføre ditt eget arbeid så godt som mulig?
Vi skal ikke her gå inn på hvem sin jobb det burde være å legge i hvert fall de grunnleggende arbeidsforholdene til rette (om nødvendig hent en papirpose og pust litt i den før du leser videre). I stedet vil jeg invitere deg til å tenke igjennom målene du måtte ha satt deg for et år eller to framover og skrive ned, helt ærlig og helt konkret, hva du tror eller vet du må gjøre for å komme i en posisjon der målet kan bli oppfylt. Bonusen er ikke bare at du slipper å piske deg selv med jevne mellomrom over hvert eneste uoppnådde mål, men at du får et stabilt inntak av små gulrøtter i form av ting som faktisk blir gjort.
Her er to eksempler på hvordan et mål kan omskrives som tilrettelegging på ulike stadier av en akademisk karriere:
Selv er jeg nyfrelst tilretteleggingsentusiast etter at jeg fikk en åpenbaring gjennom nyhetsbrevet til Laura Portwood-Stacer, min guru i alt som har med akademisk bokpublisering å gjøre, der hun beskrev hvordan hun vurderer sin egen framgang ut fra hvordan hun klarer å legge forholdene til rette for suksess. Nå er jeg spent på om du opplever det like befriende som jeg har gjort å bytte ut målstyringens periodiske selvpisking med tilretteleggingens jevnlige gulrotknasking!
Og hvis du ikke er klar for å gi helt slipp på målsettinger ennå vil det være noen tips å hente i neste nyhetsbrev…
Før jeg går, hva gjorde campuslivet verdt å leve denne måneden?
Et uformelt Zoom-møte på tvers av to institusjoner og fire forskjellige kontorer der kolleger med overlappende faglige interesser ble enige om å prøve å skrive en bok sammen fordi vi har lyst til å gjøre det, ikke fordi det oppfyller noen mål som verken vi eller noen andre har satt for oss. Nå gjenstår det bare å legge forholdene til rette for å gjennomføre det!