Hvilket språk skriver du best på?

... og er det samme språk som du skriver mest på? Det kan denne utgavens gjesteskribent hjelpe deg å finne ut av!

Språket er tankens instrument, og det bør vi til enhver tid holde stemt. Men de færreste av oss er multiinstrumentalister. Uansett hvor gode vi er til å spille piano vil det gjerne låte amatørmessig når vi prøver samme melodi på f.eks. gitar. For ikke å snakke om en tuba…

De siste månedene har jeg tenkt mye på språk i akademia. Litt på grunn av konkrete nyhetsoppslag i sektormediene om obligatoriske norskkurs for utenlandske stipendiater. Men mest i forbindelse med egne skriveprosjekter, for i år jobber jeg nemlig med både en artikkel og en bok som skal skrives på norsk. Og det er her instrumentmetaforen har gjort seg gjeldende.

Med unntak av et fordums grunnfag i russisk fra Tromsø har jeg nemlig all min høyere utdanning fra England og så å si all min vitenskapelige produksjon på engelsk. Og mens russisk nå er som en tuba jeg ikke lenger har lungene til å få lyd i, er det engelsk som er mitt vitenskapelige piano; instrumentet som jeg kjenner ut og inn, og kan lokke fram de mest elegante og presise faglige tonene fra. På den annen side er jeg født og oppvokst med norsk kassegitar som hovedinstrument. Jeg spiller ikke så verst på den heller, men når det skal låte akademisk synes jeg det er vanskelig å få riktig klang.

Noen lesere av dette nyhetsbrevet vil sannsynligvis ha det omvendt: På norsk kan de føle seg som Leif Ove Andsnes og på engelsk som en middels annenfiolinist i Portsmouth Sinfonia (i sin tid promotert som “verdens verste orkester”). Andre vil kanskje oppleve at de spiller best på helt andre instrumenter, det være seg tysk, fransk, spansk, finsk, samisk, polsk, tagalog, eller hva vet jeg. Uansett fant jeg ut at hvis jeg skulle skrive noe om engelsk og norsk som fagspråk her i Campuslivet, trengte jeg å få et annet perspektiv på saken enn mitt eget.

Et engelskspråklig flygel låter like bra i Praha som i Trondheim. Rent metaforisk. Foto: Nina Lager Vestberg

Og så hørte jeg plutselig fra Helga Eggebø, som du kanskje allerede kjenner til, enten fra hennes egen utmerkete blogg eller som fast gjesteskribent i Forskerforum. I likhet med meg er Helga litt over middels engasjert i skriving som akademisk arbeid. Dessuten har hun lang erfaring med å skrive og publisere på norsk såvel som på engelsk – og ikke bare det, hun turnerer både nynorsk og bokmål som fagspråk. Jeg ba henne derfor om å dele sine tanker her i Campuslivet om hvilket språk som passer best til hvilket bruk, hva man må tenke mer på når man skriver på det ene språket framfor det andre, og i hvilke sammenhenger norske faguttrykk kanskje til og med egner seg bedre enn engelske.

Nedenfor følger en gjengivelse av vår skriftlige duett, innspilt via epost, der Helgas svar på mine spørsmål blir etterfulgt av noen strofer jeg improviserte etter å ha lest dem.

Hvilke ulike typer tekster passer hvert av de tre språkene dine best til, synes du?

For min del passar nynorsk best til alle typar tekstar. Det er målforma mi, det er hjartespråket, det går raskast å skriva og det passar best for meg til vitskapelege artiklar, forskingsrapportar, kronikkar, bloggar, e-postar, tekstmeldingar og så bort etter. Den einaste ulempa med norsk, anten det er nynorsk eller bokmål, er at det på verdsbasis ikkje er så mange som skriv og les skandinaviske språk. For å nå eit breiare internasjonalt publikum må eg skriva på engelsk, ettersom dette er det einaste større verdsspråket eg greier å uttrykka meg fornuftig på. Nynorsk passar best til alt, utanom eit internasjonalt publikum. Då passar engelsk best. Det hender forresten at eg skriv brev eller e-postar på bokmål. Det er dersom eg har bruk for å skriva ein streng, formell og byråkratisk e-post, til dømes ein klage til kommunen.

Jeg la særlig merke til formuleringen “det einaste større verdsspråket eg greier å uttrykka meg fornuftig på”. Som Helga kan jeg nemlig også andre verdensspråk enn engelsk, men jeg behersker dem ikke aktivt og skriftlig på et slikt nivå at jeg kan opptre med dem i den akademiske offentligheten. Det ergrer meg av og til, for det er debatter jeg gjerne skulle ha deltatt i f.eks. på fransk, hvor et bidrag på engelsk ganske enkelt ville vært meningsløst.

Hva må du tenke mer på når du skriver på engelsk, sammenliknet med bokmål og nynorsk (og omvendt)?

Eg må tenkja og leita meir for å finna orda på engelsk. På norsk kan eg tenkja gjennom hendene på tastaturet. Orda kan setja seg fast på norsk også, men ikkje på langt nær så ofte som på engelsk. På engelsk tastar eg meir feil, må slå opp oftare i ordbok og har eit mindre ordforråd. Eg må dessutan bruka meir tid på å sjå etter om grammatikken vart rett eller feil i setninga. På norsk hender det eg må tenkja meir for å finna fram til gode faguttrykk, fordi mykje av litteraturen eg viser til når eg skriv er på engelsk og faguttrykka har gjerne ikkje ei opplagt god omsetjing.

Her har jeg det nokså nøyaktig omvendt, i hvert fall når det er snakk om skriving av fagtekster, bortsett fra problemet med gode fagutttrykk på norsk, som er en utfordring for oss begge. For min del er det dessuten slik at jeg slår opp veldig mye mer de gangene jeg skriver nynorsk, selv om jeg egentlig behersker det greit, fordi jeg er mye mer redd for å gjøre feil. Så da ender jeg med bruke tid på å dobbeltsjekke selv de mest selvfølgelige ord og bøyninger, og så opplever jeg at det tar enda lenger tid å skrive på nynorsk, og så… gjør jeg det enda sjeldnere!

Kan du gi eksempler på norske faguttrykk som du mener er bedre enn de tilsvarende begrepene på engelsk?

Torill Moi er professor i litteratur, har norsk opphav, arbeider i USA og skriv stort sett på engelsk. Ho er ekspert på forfattarskapet til Simone de Beauvoir, og har skrive ei veldig interessant bok på norsk om Det annet kjønn. Her argumenterer ho for at den engelske omsetjinga av det banebrytande verket til de Beauvoir har skapt ei heilt rekke filosofiske og språklege problem. Her nytta ein nemleg eit omgrepsmessig skilje mellom «sex» og «gender» som ikkje eksisterer verken på norsk eller fransk. På norsk heiter det som kjent «kjønn» og på fransk «sexe». Moi meiner at det ikkje gjev meining å skilja mellom «biologisk» og «sosialt» kjønn i tenkinga til de Beauvoir. De Beauvoir skriv om kroppen som ein situasjon, og det viktige skiljet for ho går mellom «konkret» og «abstrakt» fridom. Sex/gender reproduserer den problematiske kropp/sjel-dikotomien som Descartes hatt fått skulda for og som feministiske filosofar har kritisert og plukka ifrå kvarandre (til dømes Butler, Heinema, Grosz og så bortetter). Slik eg forstod argumentet til Moi då eg las boka «Hva er en kvinne?» i si tid, så har det berre blitt masse unødvendige problem av at engelsk har to ord for det som på norsk og fransk berre har eitt. Omvegen via engelsk var altså ein stor filosofisk tabbe.

Dette var et fascinerende motargument mot min egen oppfatning, som er at grunnen til at engelsk føles så mye mer presist er fordi det har et langt større ordforråd enn norsk. Men sex/gender-eksempelet fikk meg til å innse at denne ordrikdommen (som alle andre rikdommer…) også kan være en byrde. I mitt eget fagfelt, som er visuell kultur, har vi en liknende dikotomi i det engelske ordparet image/picture, der det ene betegner det vi for enkelhets skyld kan kalle bildets “sjel”, eller innhold, og det andre bildets “kropp”, eller fysiske manifestasjon. Jeg har hele tiden tenkt at det er en mangel ved norsk (og de andre germanske språkene som kun holder seg med ett ord for bilde) at vi må forklare denne forskjellen ved hjelp av støtteord og metaforer. Men kanskje dette ene sekkebegrepet – bilde – faktisk har spart oss for en masse unødvendige, epistemologiske og ontologiske misforståelser?

Hva er ditt beste råd eller tips til en som vil utforske (ny)norsk som fagspråk?

For dei av oss som vil utforska og utvikla nynorsk som fagspråk tilrår eg ei innføringsbok i nynorsk grammatikk, Synonymordboka med omsetjingar til nynorsk, flittig bruk av Nynorsk og Bokmålsordboka på nett, Språkrådet som ressurs, og viktigast av alt: Les på nynorsk. Barn og vaksne som skal bli gode til å skriva må lesa. Lesa masse. Lesa meir. Lesa og la seg inspirera. Fryda seg over nye ord og fine formuleringar og ta dei i bruk sjølv.

Og spør du meg er fordelen med publiserte tekster på nynorsk – enten de er fag- eller skjønnlitterære – at de stort sett holder en gjennomgående høy språklig kvalitet! Det kan man dessverre ikke si om publiserte fagtekster på engelsk. Det er altså mye vanskeligere å forbedre sin egen akademiske engelsk av å lese forskningslitteratur publisert på engelsk, enn det er å forbedre nynorsken sin med å lese faglitteratur på nynorsk. Dette er fordi forretningsmodellene i internasjonal vitenskapelig publisering (enten de er open access eller ei!) lenge har basert seg på en fullstendig nedbygging av de profesjonelle støttefunksjonene i forlagsbransjen, som språkvask og korrekturlesing. Talende nok må vi ty til engelske begreper som outsourcing og deskilling for å beskrive denne begredelige utviklingen – men det får eventuelt bli et helt eget innlegg…

Hva har gjort campuslivet verdt å leve siden sist?

For å holde på musikkmetaforen enda litt til, så har det vært mange givende samspill! Jeg har hatt en tredagers jam session med noen kolleger om det tidligere omtalte bokprosjektet. Så har det vært ukesvis med øving på firehendig tastatur med en annen kollega, i forbindelse med søknadsfristen for større forskningsprosjekt. Og ikke minst har det vært en stor glede å ha gjestespill av Helga Eggebø i nyhetsbrevet. Jeg håper du som leser satte pris på å høre noen andre toner her denne gangen, og at du også fikk noen nye tanker om språkinstrumentene du bruker i arbeidet ditt!

I neste utgave er jeg tilbake som solist. Og siden Bakermesterskapet på NRK vil være avsluttet innen den tid er det en viss fare for at metaforikken kommer til å være inspirert av baking og/eller realityfjernsyn. En medieviter har nemlig aldri helt fri.

Takk for at du leste – og hold på humøret så lenge!