Når skal vi få lest alt som skrives?
Ikke denne sommeren heller... men det er bare å ha god samvittighet for å bytte ut skriving med lesing i noen uker framover!
Skrivende akademikere har ofte følelsen av å sende tekstene sine ut i det store intet. Det vil si, vi vet jo at NOEN leser manuskriptene våre mens de er under utarbeidelse: Veiledere og fagfeller som skal sørge for at det er bra nok, det som skrives og sendes ut i verden. Men etter publisering er det gjerne största möjliga tystnad som rår.
Siteringer og tilstøtende indekser kan forsåvidt fungere som en slags lesebekreftelse, men de er egentlig bare et mål på at andre vet om publikasjonen din, ikke et bevis på at de har lest den.
Derfor ble jeg både overrumplet og svært smigret under en konferanse i England forrige uke, hvor opptil flere kolleger helt uoppfordret fortalte meg at de både hadde lest ting jeg har skrevet, brukt det i undervisning og anbefalt det til andre. Det aller beste var han som sa han fortsatt brukte en artikkel jeg publiserte i 2011, som var basert på avhandlingen min (anno 2006), til å vise studentene sine hvordan man skriver kunsthistorie! Jeg tror sannelig jeg må lese den artikkelen igjen selv…
Slike opplevelser hører i høyeste grad til sjeldenhetene. Likevel skriver og publiserer vi på, eller føler at vi burde gjøre det.
Nå på tampen av semesteret dukker det dessuten opp en masse påminnelser om at skriving burde finne sted, i hvert fall hvis du har nordamerikanske kolleger i kretsene dine på sosiale medier. For dette er jo den akademiske «nedetiden», ikke sant? Eksamen og sensur er over, planer er lagt for neste semester (haha) og det er lite innkommende på epost? Samtidig har du kanskje også pålegg fra arbeidsgiver om å ta ut hovedferien i juli, vil jeg tro, og kanskje til og med familie som har fri og ønsker din oppmerksomhet og ditt selskap.
Så nei, for min del må nok #1000wordsofsummer og tilsvarende initiativ seile sin egen sjø. Jeg kommer ikke til å skrive annet enn feriedagboksnotater i sommer, og jeg har ikke tenkt å ha dårlig samvittighet for det. Til gjengjeld har jeg planer om å bidra til den vitenskapelige litteraturens ve og vel som leser.
For hvem er det vi skriver alle disse tekstene for, egentlig, hvis ikke for hverandre? Det store akademiske fellesskapet, mener jeg. En ting er at det vitenskapelige peer review-systemet bryter sammen hvis alle til enhver tid skal være forfattere og ingen dermed har tid eller ork til å være fagfeller. Men hvis ingen utenom fagfelleprosessen tar seg bryet med å engasjere seg i det vi har skrevet er det vanskelig å se hva som er vitsen med hele systemet i utgangspunktet.
Eller sagt på en annen måte: akademisk lesing er et vel så viktig bidrag til fagfellesskapet som akademisk skriving.
Hvor skal vi begynne?
Hvis du føler deg kallet og tror du kan ha overskudd til å utøve litt akademisk borgerånd i sommer, har jeg laget en aldri så liten matrise som kan hjelpe deg å sette sammen en passe blanding av sommerlektyre. Bruk den som liste, bingo eller bondesjakk – uansett håper jeg du kan bli inspirert til å lese litt annerledes enn du ellers pleier!
Og hvis du synes ni ulike tekster er for lite, anbefaler jeg å ta en titt på inspirasjonskilden til dette spillifiseringsforsøket, som er den årlige lesebingoen arrangert av Elizabeth Held, som skriver What To Read If…, et ukentlig nyhetsbrev med bokanbefalinger.
I løpet av studieåret leser jeg omtrent som en student: det blir for det meste målrettede dypdykk eller overflatisk skumming i direkte relevant litteratur. Om sommeren tar jeg meg derimot tid og tålmodighet til å lese det som ikke virker umiddelbart matnyttig. Da har jeg energi og overskudd til lese en vitenskapelig monografi eller et større sakprosaverk fra perm til perm, og får lagt inn flere tenkepauser i mellom.
Under slik sakte utforskning av ofte “fremmedfaglige” territorier – gjerne fra hengekøyens komfortsone – har jeg så flere ganger opplevd å få innsikter som enten har ført meg i en ny og fruktbar retning innen min egen forskning og skriving, eller har utvidet verdensbildet mitt på en eller annen måte.
Akademisk lesing ≠ vitenskapelig litteratur
Ellers er sommerferien en ypperlig anledning til å hengi seg til en av mine store leselyster, nemlig romaner med akademisk setting, også kjent som campusromaner. Her har jeg allerede tjuvstartet med The Love Hypothesis av Ali Hazelwood, en riktig sjangertro romantisk komedie som foregår på en biologilab ved Stanford University, og vurderer å gå videre til samme forfatters Love on the Brain, som visstnok utspiller seg i nevrovitenskapelig miljø ved NASA (!).
Hazelwood har forøvrig gitt opphav til en helt egen undersjanger av kjærlighetsromaner, the STEMinist romcom, som anbefales for de som måtte være (eller være pårørende til) kvinnelige forskere i mannsdominerte real- eller ingeniørfag.
Men hvis dette høres for lettsindig ut for deg, er det bare å holde seg til den originale, akademiske romansen, Small World av David Lodge, som jeg for min del gjerne leser om igjen (for ca. femte gang) i sommer.
Familien Campuslivet legger snart ut på interrail, og for å unngå for tung bagasje har jeg tenkt å pakke bare to bøker, henholdsvis skjønnlitteratur og sakprosa, som jeg ikke tror jeg vil sluke for fort: Det blir Mary Shelleys Frankenstein, en to hundre år gammel klassiker som jeg aldri har lest før, og Marit Paasches Søvn og lykke. Norsk kunst og det moderne gjennombruddet, en blodfersk utgivelse som jeg forventer at skal lære meg alt jeg ikke visste at jeg trengte å vite om kunst og nasjonsdannelse i Norge.
Det skulle sørge for to avkryssede ruter i lesebingoen, og så er det bare å se hvor mange flere jeg rekker over innen neste nyhetsbrev, som utkommer i august.
Hva har gjort campuslivet verdt å leve siden sist?
1) En masse nye abonnenter på dette nyhetsbrevet! Tusen takk til alle som har funnet veien hit, enten nettopp nylig eller helt fra starten.
2) Massiv respons (til meg å være) på en post jeg delte i sosiale medier, som markerte ettårsdagen siden publikasjonen av boka mi i juni i fjor, og som var en engelsk versjon av de 15 tingene jeg har lært om akademisk bokskriving. Nærmeste jeg noensinne har kommet å gå viralt – på LinkedIn…
Nå tar Campuslivet ferie fram til semesterstart. Takk for at du leste, og hold på humøret så lenge!