Veiledning eller strategisk villedning?
Veiledning eller strategisk villedning?
Det er ikke noe galt med 85 prosent av norske doktorgradsstipendiater. Og sannsynligvis ikke med veilederne deres heller.
I skrivende stund drives det frenetisk forhandlingsvirksomhet rundt i mange norske kommuner. Etter mandagens valg er det flere steder fortsatt uvisst hvilke partier som skal få bestemme de neste fire årene. Men er det så nøye hvem som får makta nå egentlig? Om fire år kan vi jo bare kaste dem ut igjen. Og hvor mye kan egentlig gå galt på den tiden?
Ha!, snøfter du kanskje nå – i hvert fall hvis du er, har vært, eller kjenner noen som er doktorgradsstipendiat. Aner du hvor mye som kan gå galt på tre år, for ikke å si fire? Det korte svaret er ja, det gjør jeg. Både fordi jeg selv kjenner og veileder stipendiater og fordi jeg har lest mange nyhetssaker om temaet det siste året.
Dessuten har vi statistikk som tyder på at noe går tilstrekkelig galt for såpass mange stipendiater at 85% av dem ikke klarer å levere avhandlingen sin på normert tid, det vil si innen 3 år hvis man «kun» driver med doktorgradsarbeid og 4 år hvis man har 25% annet pliktarbeid ved siden av. I denne månedens nyhetsbrev lanserer jeg en rørende enkel løsning på gjennomføringsproblemet.
Trege stipendiater eller dårlige veiledere?
I august 2022 kom det et notat fra direktoratet med det uskjønne navnet HK-dir, som tok for seg «Avtalelengder og tidsbruk i ph.d.utdanninga». Her konstaterte byråkratene at:
Kandidatar med oppstart i 2010 og 2011 og som hadde fullført i løpet av ti år, brukte i gjennomsnitt 4,8 år på doktorgraden. For kandidatar med treårig avtale var gjennomsnitt tidsbruk 4,4 år, medan dei som hadde fireårig avtale, brukte 5,1 år i gjennomsnitt. [Det er eg som understrekar, men direktoratet som skriv og set teikn.]
Videre noterte notatet at
Talet på kandidatar som fullfører innanfor den opphavlege avtalelengda, er lågt og stabilt over tid. Av kandidatar som starta doktorgradsutdanning i perioden 2010-2016 fullførte 15 prosent innanfor avtaletida.
Ikke uventet ble disse tallene gjenstand for oppmerksomhet og diskusjon i sektororganet Khrono, bl.a. i et innlegg fra to stipendiater som etterlyste bedre underlagsdata for å kunne forklare denne stabile forsinkelsestrenden. Camilla Holm og Hedda Susanne Molland påpekte for eksempel det problematiske i «at ulike typer forsinkelse ikke settes opp mot hverandre», slik at alle årsaksforklaringer blir gjetninger basert på de få årsakene man kjenner til, typisk foreldrepermisjoner. Når man unngår å bryte ned tallene etter ulike årsakssammenhenger «blir problemformuleringen så generell at den eneste stipendiaten kan skylde på er seg selv», som Holm og Molland sier det.
Etter dekningen i Khrono å dømme ser det riktignok ut til at stipendiatene kan dele skylden med veilederne sine. De siste månedene har det vært opptil flere skrekkhistorier å lese om stipendiater som konfliktutsatte ofre for (i beste fall) inkompetente og (i verste fall) direkte trakasserende professorer. Innspill til løsninger domineres av krav om obligatorisk opplæring, nasjonale anbefalinger og/eller mer – eh – veiledning av veilederne. Både når det er snakk om gjennomføring og veiledning skyver man alt ansvar på den enkelte og utpeker individer til syndebukker, enten de er «trege» stipendiater eller «dårlige» veiledere.
Uten å fornekte at det selvsagt finnes veiledere som «ikke har greie på seg» (som min mor ville sagt det), lurer jeg likevel på ikke den stabilt lave gjennomføringsprosenten først og fremst er et symptom på at det er noe galt med rammene som både stipendiater og veiledere jobber innenfor. Kan det være, som Ida Bellizia og Ingebjørg Hovde antydet i sin kommentar til HK-dir-notatet, at vi ganske enkelt må «vurdere om det er realistisk å innfri forventningene vi har til [stipendiater] på tre år»?
Strategisk villedning
Det var totalt 11 901 stipendiater som startet doktorgradsløpet sitt ved norske institusjoner i perioden 2010-2016, i følge notatet fra HK-dir, og av disse var det altså kun 15% som hadde levert innenfor opprinnelig avtaletid. Dette burde egentlig være alle dataene vi trenger for å fastslå at betegnelsen «normert» tid er fullstendig misvisende når man snakker om et treårig doktorgradsløp. I følge den samme analysen er jo den faktiske normen – den gjennomsnittlige tidsbruken – nærmere fire og et halvt år!
Sagt på en annen måte: når færre enn 1 av 6 avhandlinger leveres innen tre år er ikke disse statistisk representative for doktorgradsavhandlinger som prosjektkategori. Det står simpelthen ikke til truanes at mer enn ti tusen stipendiater skulle være «forsinkede» fordi de enten har tungt for det, eller har en umulius til veileder, eller begge deler. Den mer sannsynlige forklaringen er at normeringen er bestemt ut fra et best case scenario, der håpet har fått forrang for forstanden.
«Using a best-case scenario as the basis for an estimate is a really bad idea because the best case is seldom the most likely way the future will unfold.»
I boka How Big Things Get Done, som sitatet ovenfor er hentet fra, skriver prosjektguru Bent Flyvbjerg om de politiske såvel som psykologiske faktorene som spiller inn når vi planlegger, gjennomfører og (ikke) lærer av store prosjekter (og for de fleste stipendiater er doktorgradsarbeidet det største prosjektet de noensinne har påtatt seg). Et av fenomenene han identifiserer i denne forbindelsen er «strategisk villedning» (strategic misrepresentation), som er en diplomatisk betegnelse på det som skjer når noen ljuger for å få deg med på noe.
Et eksempel Flyvbjerg siterer er fra arkitekten Jean Nouvel, som i et avisintervju forklarte at man i Frankrike gjerne opererer med et «teoretisk budsjett», som ikke har noen basis i de reelle kostnadene som er beregnet for et prosjekt, men kun representerer den summen det finnes politisk vilje til å bevilge til formålet (Flyvbjerg og Gardner 2023, s. 38). Gjennom strategisk villedning kommer man altså fram til en politisk akseptabel sum, som man later som at et prosjekt vil koste. I norsk sammenheng kan vi kanskje se for oss en stortingsgarasje, en togtunnel eller en universitetscampus. Når et slikt prosjekt vel er igang viser det seg gang på gang at – huffda! – det koster visst (veldig mye) mer og tar (virkelig mye) lenger tid! Men da er spaden stukket i jorda/hullet boret i fjellet/kontraktene signert med byggebransje og eiendomsutviklere og det er lite annet å gjøre enn å fortsette å betale.
Et annet eksempel på strategisk villedning, som renner meg i hu av bitter erfaring, er tidsangivelsene som oppgis for turforslagene i appen UT.no. Hvis du leter lenge nok i grensesnittet finner du et caveat som mer eller mindre innrømmer at disse beregningene forutsetter en turgåer som er veltrent og fjellvant, ubelemret med barn, uanfektet av gnagsår og uten behov for annen næringstilførsel enn en slurk vann fra en fjellbekk i ny og ne. Men hvis du legger i vei i den tro at du skal komme deg fram på «normert» tid kan du føle deg nokså villedet når du ved anslått ankomsttidspunkt befinner deg midt i ei steinrøys og fortsatt bare halvveis til målet.
Om fjellgeitene bak UT-appen bruker sitt eget tempo som målestokk når de kommer med overoptimistiske tidsangivelser for turgåere, mistenker jeg at den strategisk villedningen i forskerutdanningen har oppstått på en litt annen måte. Jeg tror ganske enkelt at 3 år var så lang tid de bevilgende myndighetene på et eller annet tidspunkt syntes det var rimelig å finansiere en person som ønsker eller trenger å ta doktorgrad. Det har i denne sammenhengen vært knekkende likegyldig at dette teoretisk tidsbudsjettet (i Nouvels betydning) er urealistisk med tanke på arbeidet som forventes gjennomført i løpet av perioden – særlig når man tar med det halve året med obligatorisk skolering, som ytterligere reduserer tiden som i praksis kan dedikeres til forskningsprosjektet.
Follow the data!
Når budsjettet sprekker på prestisjeprosjekter som stortingsgarasjer, togtunneler og universitetscampuser er det som kjent skattebetalerne som tar regningen for at politikerne har latt seg strategisk villede av overoptimistiske kostnadsoverslag. Når doktorgradsprosjekter går over den «normerte» tiden er det stort sett stipendiatene selv som må ta den økonomiske og psykologiske støyten for den økonomiske og politiske prioriteringen som ligger til grunn for en like villedende normering.
Den enkleste måten å bli kvitt den stabilt lave fullføring-på-normert-tid-prosenten er, etter mitt skjønn, å lage en ny norm som utgår fra representative data. Det vil si å utvide standard avtalelengde og finanisering til fire år. (De 15% som blir ferdig før tiden skal selvsagt få lov til å gå tidlig!) Jeg sier ikke at dette ville fjerne alle årsaker til forsinkelse, ei heller at det vil løse problemer som faktisk skyldes dysfunksjonelle veiledere. Men en slik utvidelse ville i det minste få det kontraktmessige kartet til å stemme noe bedre med det prosjektmessige terrenget, slik tusenvis av stipendiater i virkeligheten har erfart det.
Om det så finnes politisk vilje til en slik reform har jeg ingen forutsetninger for vite. Men akkurat nå, mens tusenvis av folkevalgte legger planer for hva de skal få gjennomført i løpet av sin kommende fireårsperiode, tenker jeg at det er flere som kunne fortjene muligheten til å realisere sine ambisjoner i et fireårsperspektiv.
Mer om prosjekter eller phd-livet?
Hvis du har lest og likt Daniel Kahnemans Thinking, Fast and Slow vil du også ha stor glede av How Big Things Get Done, særlig hvis du liker å omsette innsikt til praktiske tips, f.eks. om hvordan du kan planlegge din egen kjøkkenoppussing bedre!
Ble du nysgjerrig på Flyvbjergs bok, men vet ikke om du gidder å lese den selv? Da vil jeg anbefale episoden How big things get done (or not) av podkasten On the Reg med Inger Mewburn og Jason Downs, som særlig fokuserer på hvordan innsiktene og begrepene fra boka kan relateres til det akademiske livet.
Hvis du er stipendiat og har bruk for mer enn bare en forsikring om at det ikke er deg det er noe galt med, anbefaler jeg å høre på episoden Managing Your Mental Health During Your PhD av The Academic Life hvor forfatter Zoë J. Ayres forteller om sin nye bok om dette temaet.
Hva har gjort campuslivet verdt å leve siden sist?
1) Kollegene som har blitt med på mitt nye konsept skrivegledeverksted – en gledesorientert motvekt til det mer utbredte formatet «skrivepress».
2) Masterstudentene mine som møter opp til forelesning klokka åtte hver tirsdag, våkne og engasjerte!
Takk for at du leste, og hold på humøret så lenge!