Trang, håp eller forhåpninger?

La oss snakke om det som driver oss i akademia.

På universitetet der jeg jobber ligger det for tiden an til nedbemanning gjennom oppsigelser av vitenskapelige ansatte på to forskjellige steder i organisasjonen. Det skaper laber stemning langt utenfor de arbeidsmiljøene som er direkte berørt. Nå skal det sies at man først prøvde å tilby sluttpakker slik at nedbemanningen kunne skje på mer frivillig basis, men det var ikke mange nok som lot seg friste av dette tilbudet. Og for mange akademikere er det lett å forstå. Så mye vi enn liker å klage over arbeidsforhold, lønn, ledelse og (kremt) studenter er det nemlig mange av oss som ikke kunne jobbet noe annet sted.

Da mener jeg ikke at vi ikke kunne klart oss i arbeidslivet utenfor universitetet! Det finnes dem som liker å påstå at vitenskapelig ansatte er så hyperspesialiserte at de ikke kan brukes til noe annet enn akkurat det de er eksperter til. Jeg mener dette er vrøvl – gode og erfarne akademikere er gode nettopp til å finne ut av nye ting, så de ville selvsagt klare å lære seg nye jobber.

En ubendig trang?

Vitenskapelig ansatte ønsker snarere å bli værende på universitetet av samme grunn som de fant seg til rette der i første omgang – fordi det er “ein stad å være med sin trong”, som forfatteren Rolf Sagen visstnok beskrev Skrivekunstakademiet i Bergen.

Den institusjonen ble grunnlagt av Sagen selv, ikke som en gjennomprogrammert profesjonsutdanning for skribenter, men som et tilrettelagt miljø for folk med trang til å skrive. At mange studenter derfra har gått videre til å kunne leve av å skrive bøker er i denne sammenhengen en bekreftelse på at tilgang til et slikt miljø er produktivt i seg selv, uavhengig av læringsutbyttebeskrivelser og kvalifikasjonsrammeverk.

Jeg vil tro at fleste akademikere kjenner det på samme måten med universitetet. Det er der vi kan være med vår trang. Dette kan for noen av oss være trang til å skrive, men det er i hvert fall en trang til å lære, til å utforske, til å finne ut om gamle ting, eller til finne på nye ting. Som en relativt nydisputert kollega sa det i et intervju med Khrono om doktorgradsarbeidet: “Av og til kjenner eg meg som ein sporhund — eg berre må finna ut meir.” I andre deler av arbeidslivet finner ikke denne trangen så lett noe hjem. Der forventes det i større grad at man er drevet av trangen til å tjene penger, trangen til å yte omsorg for andre, eller ganske enkelt trangen til å bli sjef.

På godt og vondt – og med signifikante unntak – drives ikke akademikere flest av disse trangene. I likhet med andre arbeidsgrupper som heller ikke motiveres mest av penger, makt eller omsorg, kan selvsagt også akademikere fint bite tenna sammen og klare seg utmerket både i det private næringslivet og i offentlig forvaltning. Men om vi kan velge, sier vi nok i kor med Herman Melvilles Bartleby: “Eg vil helst sleppa det.”

Jeg tror en viktig grunn til at akademikere vegrer seg mot å forlate universitetet av fri vilje, selv når de vet at oppsigelse kan være neste steg i prosessen, er at vi er vant til å leve i håpet. Vi forsker i håp om å finne ut eller finne opp noe nytt, vi underviser i håp om å overføre og inspirere til utvikling av ny kunnskap, vi formidler i håp om at andre skal få glede og nytte av innsiktene vi har opparbeidet oss. Ikke minst er vi vant til å utføre en enorm mengde arbeid uten annen lønn for strevet enn et håp – eller rettere sagt en forhåpning – om at det en eller annen gang skal føre til bedre forhold for å gjøre det samme arbeidet.

To akademikere som har møtt hverandre på konferanse og oppdaget en trang til å samarbeide, som de ikke har håp om å gjennomføre.

Finnes det håp, finnes det arbeid

I måneden som gikk lærte jeg gjennom den svenske filosofen David Brax at dette fenomenet kalles hope labour. Det er håpefullt arbeid, i følge Brax, når unge og/eller midlertidig ansatte undervisere bruker langt mer tid på forberedelser og oppfølging enn de får betalt for, fordi de nærer forhåpninger om at en god innsats vil føre til flere oppdrag, flere linjer på CV’en og kanskje etterhvert en fast jobb. Det er også håpefullt arbeid når forskere i alle aldre, både med og uten fast ansettelse, legger ned store deler av fritiden til å skrive prosjektsøknader som har en forsvinnende liten sjanse for å bli bevilget, i forhåpning om at et tilslag vil kunne frigjøre tid og penger til å utforske de spørsmålene de håper å finne svar på.

Håp er en sterk og omfattende følelsesstruktur, som kan romme flere beslektede følelser og tankemønstre, fra lengsel til trøst og fra realistiske forventninger til ren ønsketenkning. I akademia utvikler vi dessverre ofte en variant av håp som kalles forhåpning. Mens håp har assosiasjoner til noen kollektivt, noe som kan deles (“vi deler alle et håp om fred på jord”) er forhåpninger noe individuelt og personlig. Man nærer eller gjør seg forhåpninger, i følge ordboken, og de har en lei tendens til å bli gjort til skamme. Og enda verre: som akademikere skammer vi oss i tillegg ofte over å innrømme hvor mye håpefullt arbeid vi har nedlagt for å nære dem.

“Hope labour utförs ofta i det tysta”, skriver Brax, “eftersom intrycket du vill ge är att det du levererar speglar din naturliga kapacitet och inte att arbetsinsatsen är ohållbar i längden.” For å løfte bare litt på dette sløret, la oss ta en titt på ting jeg selv gjorde i oktober måned, på toppen av å undervise tre dager i uka og skrive ferdig en forskningsartikkel til et vitenskapelig tidsskrift:

1. Skrev ferdig og sendte inn en stor prosjektsøknad til Forskningsrådet.

2. Bidro til å skrive og sende inn søknad om støtte til bokprosjekt.

3. Bidro til å arrangere og deltok på en todagers konferanse i Trondheim.

4. Utførte redaksjonelt arbeid i forbindelse med to temanumre av to forskjellige vitenskapelige tidsskrift.

5. Leste og eksaminerte en doktoravhandling i England.

Håpefullt arbeid, alt sammen, i den forstand at gjøremålene er utført i håp om at de enten skal bedre mine egne arbeidsforhold som fast ansatt professor, eller bidra til å styrke karrieremulighetene til andre akademikere, særlig dem som er yngre, midlertidig ansatte og/eller snart kvalifiserte.

Men totalt sett overgikk disse aktivitetene fullstendig min naturlige arbeidskapasitet i løpet av én måned og førte bl.a. til at jeg ikke fikk skrevet noen utgave av nyhetsbrevet i oktober. Og da hadde jeg allerede trukket meg fra enda en konferanse, som jeg i et vanvittig øyeblikk hadde sagt ja til å delta på i samme periode. Noe som var like bra, siden jeg også måtte sette av tid til kjempe meg gjennom to virusinfeksjoner på tre uker.

Det er kanskje ikke riktig, som man sier på engelsk, at det er håpet som tar livet av deg  – men hvis du er akademiker er det stor sannsynlighet for at håpefullt arbeid før eller siden går utover helsen din. Så i håp (!) om at du som leser dette kan ha nytte av å tenke gjennom hvordan trangen, håpet og forhåpningene gjør seg gjeldende i ditt eget arbeidsliv, takker jeg for at du leste helt hit.

Håper du på enda mer?

Vil du vite hvordan håpefullt arbeid i akademia er litt som sjekking på Tinder? Hør på intervjuet med David Brax hos The Academic Imperfectionist (18. oktober).

Har du håp om å få skikk på et datasett eller en forskningstekst denne vinteren, og er åpen for å jobbe med den i et kreativt fellesskap? Bli med på Helga Eggebøs gruppesesjon i kollektive kvalitative metodar på sosiologenes vinterseminar: (du må ikke engang være sosiolog for å delta!)

Lurer du på om det håp også for studenter nåtildags? Les innlegget Hei og håp av NTNU-kollega Kristin Melum Eide.

Vil du lese en hel bok om håp som verktøy for endring i akademia? Sjekk ut Hope Circuits: Rewiring Universities and Other Organizations for Human Flourishing av Jessica Riddell.

Hva har gjort campuslivet verdt å leve siden sist?

For å være ærlig, alle tingene jeg listet opp ovenfor, bortsett fra søknaden til Forskningsrådet, som holdt på å ta knekken på meg med sitt skjemavelde. Men særlig innsiktene og fellesskapet som utviklet seg på konferansen Digitale og digitaliserte spor, som var et produkt av 100% håpefullt arbeid fra alle involverte.

Og helt på tampen før nyhetsbrevet skulle ut i eteren: Nyheten om at prosjektsøknaden vi sendte inn i mars har fått bevilgning fra det svenske Vetenskapsrådet 🥳 Endelig et stykke håpefullt arbeid som har båret konkrete frukter…

Håper vi sees igjen neste måned – hold på humøret så lenge!