Hva ville du streiket for?

Et lite tankeeksperiment mens jeg venter på å få vite om jeg blir tatt ut i streik.

I skrivende stund er det streik blant statsansatte akademikere i Norge. Enn så lenge er jeg ikke tatt ut selv, og denne utgaven av nyhetsbrevet skal heller ikke handle om streiken som pågår. Konflikten har derimot inspirert meg til å fundere over hva som ville vært de viktigste kravene overfor arbeidsgiver dersom jeg skulle startet min egen fagforening for akademikere, fundert på mine personlige prinsipper og verdier – samt en og annen kjepphest.

Akademikere har gått ganske mange tusen dager på skolen, og noen av dem ønsker mer enn et diplom å vise for det.

Her kommer fem akademiske kampsaker jeg gjerne kunne streiket for eller mot, alt etter som.

1) For en “særlig uavhengig stilling”

Jeg vet det er en ullen betegnelse, som kan gjøre det vanskelig å avgjøre med 100% sikkerhet hvor grensen går mellom jobb og fritid. Men som innehaver av en særlig uavhengig stilling kan man også påberope seg mange av fordelene ved å være sin egen sjef, som større kontroll over egen arbeidstid og eget arbeidssted, uten å gi slipp på tryggheten som følger med å være ansatt. Jeg er klar over at denne stillingskategorien kan misbrukes av arbeidsgivere til å pådytte folk overtid uten kompensasjon (helseforetak, jeg ser på dere). For meg er likevel den store graden av autonomi i jobben et uvurderlig gode, som aldri ville kunne kompenseres fullt ut i penger på lønnskontoen.

2) Mot plattformisering

Plattformisering er en prosess som brer om seg overalt i samfunnet, og universitetet er intet unntak. Blackboard, Inspera, Kasper, Teams, Zoom, Office 365 er bare et lite utvalg av “(om)programmerbare digitale datainfrastrukturer som former og tilrettelegger for personalisert utveksling” (Poell et al. 2019: 3, min oversettelse), som jeg må forholde meg til i arbeidshverdagen. På disse plattformene veksler jeg mellom roller som konsument og produsent av innhold som er tilpasset den individuelle plattformens infrastruktur og styringsmekanismer. Mye av den tiden jeg egentlig skulle styrt selv – takket være den ovenfornevnte særlig uavhengige stillingen – går i realiteten med til å bidra med kognitiv arbeidskraft til “systematisk innsamling, algoritmisk prosessering, monetisering og sirkulering av data” (Poell et al. 2019: 3) til fordel for kommersielle aktører. Det forundrer meg stadig at både arbeidsgivere og arbeidstakere godtar denne innebygde utbyttingen.

3) For demokratisk ledelse

Lederstillinger i akademia er lite attraktive, enten de tildeles gjennom valg- eller ansettelsesprosess. Folk i særlig uavhengige stillinger er nemlig verken lette å lede eller lette å glede (og muligens heller ikke alltid lette å holde rene). Dette kan bli særlig ubehagelig på instituttnivå, hvor man både skal ha personalansvar for kolleger og gjøre faglige prioriteringer innenfor gitte økonomiske rammer. Men ved institusjoner jeg kjenner til der instituttledervervet går på omgang, som regel for to år av gangen, er det begrenset hvor mye galt en enkelt leder kan få til i løpet av styringsperioden. Og de som klager høyest kan snart nok få prøve seg på Uriasposten selv. I demokratiske samfunn får man visstnok de lederne man fortjener, men med ansatt ledelse ender man fort opp med ledere som ikke fortjener å være det.

4) Mot studiepoengbasert finansiering

Ansatt ledelse er en logisk konsekvens av den økende “bedriftifiseringen” av universitetene som har foregått de siste tiårene. Men den stadig tilbakevendende følelsen av å leke butikk i UH-sektoren henger først og fremst sammen med en finansieringsordning der studiepoeng snart er eneste gangbare valuta. Å la “ønskene til en gjeng 19-åringer” legge premissene for dimensjoneringen av høyere utdanning er “i liten grad egnet til å ta strategiske, langsiktige valg rundt hva Norge vil trenge av kompetanse i fremtiden”, som franskprofessor og (ansatt!) instituttleder Christine Meklenborg Nilsen svært diplomatisk har formulert det. Og hvis du ikke helt følger det resonnementet kan du jo tenke tilbake til dine egne prioriteringer som 19-åring…

5) For akademisk frihet

Akademisk frihet er den viktigste blant mine fem kampsaker. Den er også den vanskeligste å definere. Det ligger muligens i sakens natur at det ikke finnes noen omforent forståelse blant akademikere selv om hva man legger i begrepet akademisk frihet (det inngår jo i den akademiske friheten å komme fram til sin egen definisjon!). Men nettopp av den grunn er det også en kampsak det ville være vanskelig å “selge” til den ikke-akademiske offentligheten i forbindelse med en eventuell streik. Her om dagen kom den amerikanske middelalderforskeren Matt Gabriele med et interessant forslag til hvordan vi kanskje burde omformulere “akademisk frihet” på måter som gjør det lettere for folk utenfor universiteter å forstå hva det dreier seg om. Gabriele foreslår at vi heller roper opp om “administrativ trakassering” eller “politisk mobbing” når det vi forstår som akademisk frihet blir står på spill. Jeg tror han har et poeng, i den forstand at det er lettere å møte sympati og støtte for at man forsvarer seg mot trusler enn for at man forsvarer privilegier.

Akademisk frihet er selvsagt ikke et privilegium, men et premiss for vitenskapelig arbeid. På samme måte som streikerett bør være et premiss for lønnsarbeid. Og uansett hva man måtte mene om den streiken som pågår nå, så skal vi som blir direkte berørt av den være glade for å arbeide i et land der dette premisset ligger fast.

Hva har gjort campuslivet verdt å leve siden sist?

Innimellom alle fridagene i mai rakk jeg å organisere en inspirerende masterclass i sakprosaskriving, etterfulgt av et lite “bokbad” på Litteraturhuset i Trondheim, begge med forfatter og UiO-kollega Espen Ytreberg som hovedtaler. Dessuten deltok jeg på et nettbasert skriveverksted i regi av Amherst Writers & Artists, som ga meg nye erfaringer og idéer å prøve ut i min egen praksis både som skribent og underviser. Hvis jeg ikke er i streik innen sommerferien kommer jeg til å dele noen innsikter fra disse arrangementene i semesterets siste nyhetsbrev.

Takk for at du leste, og hold på humøret så lenge!