15 ting jeg har lært om akademisk bokskriving
15 ting jeg har lært om akademisk bokskriving
...som jeg skulle ønske jeg hadde visst for 15 år siden.
Har du en jobb der det forventes at du skriver bøker og utgir dem på internasjonale forlag? Enten du har gjort det allerede eller drømmer om/gruer deg for å gjøre det håper jeg du kan ha nytte eller moro av å lese om mine dyrekjøpte erfaringer.
Denne uken fikk jeg en pakke jeg har drømt om i femten år! Det vil si helt fra jeg avsluttet postdoktorprosjektet som jeg håpet skulle gi materialet til min første bok. Og det gjorde det – på sett og vis, og etter mye om og men, som jeg straks kommer tilbake til. For i denne utgaven av nyhetsbrevet deler jeg, som lovet, de viktigste lærdommene jeg tar med meg videre fra den lange ferden fram mot øyeblikket da jeg kunne sprette pappesken fra DHL med 15 nytrykte og velduftende papireksemplarer av mitt helt eget opus (se bilde).
Her er 15 ting jeg har lært om akademisk bokskriving (én for hvert år) i omtrent den rekkefølgen jeg erfarte dem:
Å skrive en bok er noe helt annet enn å skrive en avhandling.
Det er vanskelig å holde koken alene.
Det var lettere å skrive uten internett.
Systemet som krever at vi publiserer, motarbeider paradoksalt nok skriving.
Ingen på universitetet bryr seg om hva eller hvordan vi skriver, bare om hvor (fort og mye) vi publiserer.
Å finne et forlag er som å finne en partner – du kan bli sjekket opp før du selv er klar for et forhold.
Å finne et forlag er som å finne en partner – du må sjekke litt rundt for å finne noen som passer for deg.
Å bomme på én optimistisk leveringsdato er et hendelig uhell, men å fortsette å love innleveringer til frister du ikke aner om du kan overholde er ren selvsabotasje.
Det finnes noe som heter developmental editing, men det gjøres ikke av noen på forlaget.
“Skrivetrening” kan være nyttig også for gode og erfarne skribenter.
Det hjelper å finne et fellesskap.
Bedragerfenomenet kan temmes.
Nesten alle bokskrivere strever med de samme tingene.
Boken du ender opp med å skrive bare er én av alle mulige bøker du kunne ha skrevet om det samme temaet og med det samme materialet.
Skriving er det jeg liker aller best med jobben min.
Er du nysgjerrig på hvilke konkrete erfaringer som ligger bak hver av disse lærdommene? Da er det bare å rulle nedover og lese videre!
1) Å skrive en bok er noe helt annet enn å skrive en avhandling.
Da jeg startet på postdoktorprosjektet mitt, nøyaktig ett år etter at jeg hadde forsvart avhandlingen min, hadde jeg en klar idé om at jeg skulle skrive en bok, og en forventning om at skrivingen av den boken kom til å forløpe omtrent som arbeidet med avhandlingen. Riktignok startet jeg på et helt nytt tema, og skulle ta i bruk nye metoder, men stort sett tenkte jeg at jeg visste hva det gikk i å skrive en akademisk monografi. Og det hadde jeg til en viss grad rett i. Men jeg glemte dessverre at jeg ikke hadde vært helt alene i den skriveprosessen: jeg hadde jo hatt en veileder.
2) Det er vanskelig å holde koken alene.
Etter et par år med arbeid på bokprosjektet, da “datainnsamlingen” forsåvidt var unnagjort (trodde jeg) og manuset godt påbegynt (ditto), begynte jeg å ane at denne bokskrivingen ikke var helt som avhandlingsskriving likevel, og at en viktig grunn til dette var at jeg gjorde det mutt putt alene. Det vil si at jeg ikke hadde noen til å sette jevnlige innleveringsfrister, som jeg følte meg forpliktet til å overholde, eller til å formulere tilbakemeldinger på en måte som hjalp meg til nye innsikter (ja, jeg hadde vært heldig med phd-veilederen min!).
Det begynte etterhvert å ane meg at de kollegene som fikk skrevet bøkene sine ferdig hadde noen til å utfylle en veileder-liknende rolle som pådriver og samtalepartner. Jeg lurte på om forlagsredaktører muligens fylte en slik rolle, men visste at for å få en redaktør måtte jeg først skaffe meg en kontrakt, og for å få en kontrakt måtte jeg ha skrevet en såpass stor del av boken at det var noe å tilby et forlag. Så jeg bare plundret videre alene.
3) Det var lettere å skrive uten internett.
Jeg pleier å si at hvis det hadde vært gratis wi-fi i British Library mellom 2002 og 2005 hadde jeg fortsatt ikke vært ferdig med doktorgraden. Det er flere grunner til at konstant påkobling gjør det vanskeligere å ferdigstille store forskningsbaserte skriveprosjekter: Internett er både kryptonitt for konsentrasjonen og manna for prokrastinasjonen. Ikke minst har det åpnet for en tilsynelatende uendelig tilgang på kilder som gjør det (enda) vanskelig(ere) å avgjøre når man har lest «nok» til å skrive autoritativt om et tema. (Mye senere erfarte jeg at det ble lettere å skrive med noen på internett; det kommer jeg tilbake til nedenfor.)
4) Systemet som krever at vi publiserer, motarbeider paradoksalt nok skriving.
En ting er at vitenskapelig ansatte antas å vite hvordan man skriver forskningspublikasjoner, en annen ting er at de antas å finne tid til å gjøre det i en arbeidshverdag som overhodet ikke er tilrettelagt for vedvarende eller planlagt konsentrasjonsarbeid. Timeplaner legges i siste liten, kollisjonsmatriser er hellige, forskningsterminer er knapphetsgode. Og sist, men ikke minst: Uendelige mengder administrativt GPP skal til stadighet produseres innen korte frister for å gi universitetsbyråkratiet noe å gjøre. Undervisningsforberedelser og epostkorrespondanse beslaglegger derfor fort all tilgjengelig kognitiv kapasitet hvis man ikke aktivt går inn for å spare den til skriving.
5) Ingen på universitetet bryr seg om hva eller hvordan vi skriver, bare om hvor (fort og mye) vi publiserer.
Ingen får epost fra ledelsen med spørsmål om hvordan det går med skrivingen eller hva de kan trenge for å bli ferdig med et skriveprosjekt. Derimot kommer det stadige meldinger og påminnelser fra oven om studieplanrevisjoner og emneevalueringer, som vi må huske å gjøre. Om plattformer og verktøy for læring, vurdering, pensumhåndtering og reiseregninger, som vi må sette av tid til å lære oss selv. Samt utlysninger, komitéer, møter og arbeidsgrupper som vi forventes å delta i.
Skal vi tro signalene vi mottar ovenfra er det er disse pliktene og aktivitetene som er viktigst i jobben vår. Stilltiende forutsetter man dermed at det skrivende forskningsarbeidet skal gjøres på fritiden – og uten tilrettelegging eller støtte av noe slag.*
6) Å finne et forlag er som å finne en partner – du kan bli sjekket opp før du selv er klar for et forhold.
Helt i startfasen av prosjektet mitt ble jeg kontaktet av en redaktør på et prestisjetungt, amerikansk universitetsforlag, som hadde sett sammendraget mitt av en planlagt konferansepresentasjon. Overveldet av uventet oppmerksomhet svarte jeg at jeg såvidt hadde begynt, men at planen var å skrive en bok etterhvert. Redaktøren ba meg ta kontakt igjen når jeg var kommet litt lenger på vei. Dette gjorde jeg ikke på flere år, fordi det gikk tregt og jeg skammet meg for mye over den manglende framdriften.
Mer enn seks år (!!!) etter den eposten fra redaktøren hadde jeg endelig et par kapitler klare i utkastform, og sendte et bokforslag til dette forlaget i håp om at de fortsatt var interessert. Ikke helt overraskende takket de nei uten en gang å sende prosjektet til fagfellevurdering.
I etterkant har jeg innsett at dette var litt som å ha hatt én flørtende samtale med en kjekk type på fest, for deretter å lete ham opp seks år senere og erklære at jeg ville bli kjærester – uten at vi hadde møtt hverandre en eneste gang i mellomtiden. Det opplegget ville ikke engang funket i en romantisk komedie, så det funket i hvert fall ikke som publiseringsstrategi!
7) Å finne et forlag er som å finne en partner – du må sjekke litt rundt for å finne noen som passer for deg.
Omtrent ett år etter dette første forsøket på å skaffe meg en kontrakt, prøvde jeg å sjekke opp en ny type foreslå en ny variant av boken til et annet forlag. Denne gangen prøvde jeg meg på en fagspesifikk serie som en kollega mente jeg burde passe godt inn i. Dette var litt som å dra på et utested der jeg visste de spilte musikk jeg liker, og slå av en prat med dj’en. Her ble det også umiddelbar refusjon, men på en mer konstruktiv måte, for redaktørens begrunnelse hjalp meg til å skjønne hva boken min i hvert fall ikke handlet om.
Så gikk det en lang periode der jeg knapt åpnet mappen med manusfiler fordi jeg hadde nok med å holde hodet over vannet i den krappe sjøen av undervisning, familieliv og konkurrerende skriveprosjekter. Etter omtrent tre år med dette innså jeg at hvis det skulle bli noe av denne boken måtte jeg begynne å snakke om den som om den snart var ferdig (jada, jeg drev med manifestasjon før det ble moderne).
Dette virket, i den forstand at jeg ble kontaktet av to ulike serieredaktører for to ulike forlag etter å ha deltatt på konferanser der jeg hadde snakket om boken som om den var nær ferdigstilling. Og til slutt skrev jeg under en kontrakt med det ene forlaget, som jeg var veldig fornøyd med (både kontrakten og forlaget altså).
8) Å bomme på én optimistisk leveringsdato er et hendelig uhell, men å fortsette å love innleveringer til frister du ikke aner om du kan overholde er ren selvsabotasje.
Da dette gjensidig forpliktende forholdet var inngått gjenstod det “bare” å skrive ferdig førsteutkastet av boken innen fristen som var stipulert i kontrakten. Denne fristen hadde jeg selv foreslått. Og hvis noen hadde gitt meg en tidsmaskin ville jeg nok gjort første stopp på reisen den dagen på forsommeren 2018 da jeg “beregnet” at det ville la seg gjøre å skrive de 35-40,000 ordene som gjenstod innen 1. april 2019.
Det vil si, jeg leverte et manus på omtrent den avtalte lengden kun fem dager over fristen. Men det var enda godt at kontrakten spesifiserte at det var et førsteutkast, for å si det sånn. For da tilbakemeldingene fra fagfellene kom (ca. fem måneder etter innlevering) skulle det vise seg at jeg hadde veldig mange flere utkast foran meg før jeg hadde noe som liknet på et publiserbart manus.
Beskjeden om omfattende revisjoner var fullt forventet, men det jeg ikke var forberedt på var hvor lang tid det ville ta å gjøre dem – og hvor spektakulært jeg derfor ville bomme, gjentatte ganger, på mine selvpåførte frister for innlevering av det endelige manuset.
9) Det finnes noe som heter developmental editing, men det gjøres ikke av noen på forlaget.
Her kommer vi til en bra ting som internett hjalp meg til å oppdage: developmental editing! Kort sagt er dette manusutviklende redaksjonelt arbeid – innspill om alt fra struktur og argumentasjon til ordvalg og setningsbygning – som jeg tidligere innbilte meg at forlagsredaktører gjorde (og som de kanskje fortsatt gjør i vanlige, altså ikke-akademiske forlag). Jeg husker ikke helt når jeg oppdaget at dette ikke var tilfellet, men jeg vet at det var i løpet av sommeren 2019 (mens jeg gikk og grudde meg til dommen fra fagfellene) at Twitters daværende algoritmer loste Laura Portwood-Stacer inn i tidslinjen min, og åpnet øynene mine for en hel frilanssektor med tilbydere av redaksjonelle konsulent- og coachingtjenester. Så det var HER forfattere av velskrevne bøker på prestisjefylte amerikanske universitetsforlag fant støttespillere og hjelperyttere til skriveprosessen!**
10) “Skrivetrening” kan være nyttig også for gode og erfarne skribenter.
Omtrent ett år senere hadde jeg prøvd og feilet to ganger med å ferdigstille og levere et revidert manus til forlaget (se pkt 8), uten å ha turt å vise det jeg holdt på med til noen andre. Så fant jeg, igjen via Twitter, Jane Jones’ program for akademisk bokskriving, som kombinerer manusutviklende tilbakemelding med “gruppetrening” for skribenter. Etter tre måneder med to ukentlige økter i denne gruppa var skrivelivet mitt fullstendig transformert.
For første gang hadde jeg nå en metode for realistisk planlegging av skrivearbeid (hint: ikke bare tenk på en dato og jobb som en gal til den opprinner). Jeg hadde fått fornyet selvtillit som skribent, gjennom konkrete bekreftelser på hva som var bra med teksten min og like konkrete innspill til hvordan den kunne bli enda bedre. Ikke minst hadde jeg funnet et støttende, internasjonalt fellesskap av akademiske forfattere som strevde med de samme problemene som jeg selv, og som jeg ikke følte at jeg trengte å skamme meg overfor.
11) Det hjelper å finne et fellesskap.
Fellesskapserfaringen var ikke helt ny. Jeg hadde allerede benyttet meg av organiserte “skrivepress”-økter på jobben (også kjent som Shut Up and Write), og hadde startet en skrivegruppe med kolleger fra instituttet som holdt det gående i over et år. Begge disse sosiale skrivefellesskapene var gode og nyttige. Det som var annerledes med den internasjonale og nettbaserte gruppa, og uventet befriende, var at vi ikke hadde noe annet til felles enn bokskriving. Vi kom alle fra ulike fagfelt og institusjoner, fordelt over flere forskjellige land. Og vi var bare forfattere sammen, ikke kolleger som måtte samarbeide i det daglige om en rekke ulike oppgaver i et komplisert arbeidsmiljø. Dermed var det lett å heie hverandre oppriktig fram, uten snev av den innbyrdes konkurransen eller misunnelsen som ellers fort kan prege akademiske grupperinger.
12) Bedragerfenomenet kan temmes.
Et annet fenomen som er utbredt i akademiske miljøer er det såkalte bedragerfenomenet, det vil si frykten for at andre skal innse at man egentlig ikke vet hva man driver med, eller har kommet i den posisjonen man er ved ren flaks eller misforståelse. Dette var i høyeste grad meg, da jeg for andre gang hadde måttet sende en krypende epost til forlaget og si at jeg nok ikke rakk denne fristen heller. Hvor hadde jeg fått idéen fra at jeg skulle kunne klare å skrive en hel bok? Og hvordan hadde jeg egentlig klart å bli professor? Dumma mej, liksom?
Denne bekymringen delte jeg med skrivetrener Jane. Og i stedet for å forsikre meg om at jeg bare snakket tull og ikke måtte tenke sånn, stilte hun meg følgende spørsmål:
J: Hva ville du gjort annerledes hvis du følte at du “fortjente” jobben din og forlagskontrakten, som du nå lurer på om du fikk av “ren flaks”?
N: Tja, si det...
J: Er det noe du ikke gjør i jobben din eller for å oppfylle bokkontrakten, som du ville ha gjort dersom du “hadde visst hva du drev med”?
N: Nei.
J: Så du gjør jobben du er ansatt til å gjøre og skriver på boken du har forpliktet deg til å skrive. Hvem er det egentlig du bedrar da?
Svaret på det siste spørsmålet var selvsagt “ingen, kanskje bortsett fra meg selv”. Og etterhvert har jeg sluttet å la meg lure jeg også, ved å stille de samme spørsmålene til meg selv når jeg kjenner at fenomenet sniker seg innpå.
13) Nesten alle bokskrivere strever med de samme tingene.
Og du trenger ikke streve alene! Se pkt. 9, 10 og 11.
14) Boken du ender opp med å skrive er bare én av alle mulige bøker du kunne ha skrevet om det samme temaet og med det samme materialet.
Sist i februar 2022 leverte jeg endelig fra meg det reviderte manuset – til utsatt, men avtalt frist, takket være mine nye og langt bedre arbeidsvaner. Dette var en sterkt omskrevet og veldig annerledes bok sammenliknet med den jeg hadde levert førsteutkastet til i april 2019. Og enda mer annerledes enn de bøkene jeg hadde skissert til to andre forlag så langt tilbake som i 2013 og 2014.
Det er godt mulig at en av disse versjonene kunne ha blitt like bra som den boken jeg endte med å skrive, i hvert fall hvis jeg på et tidligere tidspunkt hadde kunnet alt jeg nå har lært om 1) den akademiske bokbransjen og 2) min egen skriveprosess. Men jeg kaster ikke bort tiden på å spekulere i det. Nå gleder jeg meg bare over at den fysiske boken finnes i den virkelige verden, at den har et superlekkert omslag, og at den ikke er så dyr at det bare er biblioteker som kan ta seg råd til å kjøpe den.
Og så er jeg takknemlig for at de siste par årenes intense arbeid med manuset fikk meg til å innse følgende:
15) Skriving er det jeg liker aller best med jobben min.
Og selv om denne skrivejobben nå er ferdig, fortsetter jeg å gi skriving en større og mer prioritert plass i arbeidshverdagen. Hvordan jeg gjør det, skal jeg skrive (!) mer om i neste måneds nyhetsbrev. I mellomtiden hører jeg gjerne fra deg hvis du selv har skrive- eller publiseringserfaringer som andre kan lære av!
Takk for at du leste helt hit – og hold på humøret så lenge!
Hva har gjort campuslivet verdt å leve siden sist?
Bortsett fra bokleveransen var den siste månedens høydepunkter en forskerskole med superflinke stipendiater i København og en eksplorativ workshop som forskergruppen min arrangerte her i Trondheim. Høy nerdefaktor ved begge anledninger og flere kjærkomne påminnelser om hvorfor jeg faktisk begynte i denne bransjen!
Noter
* Her snakker jeg som humanist og mer eller mindre ensom forskningsulv i mitt umiddelbare fagmiljø. I motsetning til mange andre fagområder jobber humanister lite i grupper, og motsetter oss ofte sterkt alle forsøk på å tvinge oss inn i mer kollektive arbeidsformer. Derfor har vi heller ikke de samme innebygde systemene for gjensidig forpliktende – og forbedrende! – manusproduksjon som finnes i grupper av medforfattere innen naturvitenskap, medisin, eller flere av samfunnsvitenskapene.
** Hvis du er nysgjerrig på hvordan disse ulike rollene fungerer innen akademisk forlagsvirksomhet, spør gjerne i kommentarfeltet, så skal jeg prøve å svare. Ellers har Laura skrevet en oversiktlig post om forskjellene mellom redaktører, trenere (eller coacher) og konsulenter.