Har du luftet teksten din i dag?
Hvordan skriveprosjekter kan temmes med regelmessig mosjon, pluss fasit fra sommerens lesebingo. NB! Innholdsvarsel til hundehatere...
Målet med dette nyhetsbrevet er å gjøre akademisk arbeid lettere, morsommere og mer solidarisk, for eksempel ved å dele tips og idéer til arbeidsmåter som gjør campuslivet mer lystbetont. Og nå i starten av semesteret er vil vel flere som kunne trenge et skikkelig godt triks for å klare å opprettholde en slags framdrift på skriveprosjektene våre? All erfaring tilsier jo at vi kommer til å tilbringe de neste tre månedene i konstant motbør fra undervisning og administrative fortredeligheter (strategiarbeid for en bedre verden, noen?).
Desto gladere ble jeg her forleden over å høre om en overkommelig skriverutine som har så lav terskel at det nesten er lettere å gjøre den enn å la være.
Tipset kom via en av mine vanlige podkaster, The Academic Imperfectionist, som i siste episode intervjuet forfatteren av en bok om akademisk skriving (det kan som kjent aldri bli nok av dem!). Jeg hadde bare såvidt hørt om Write No Matter What (2017) før, men innen jeg var ferdig med å høre på intervjuet hadde jeg lastet ned eboka. Den utslagsgivende faktoren var samtalen mellom intervjuer Rebecca Roache og forfatter Joli Jensen om en sentral metafor i boka, som fant en sterk gjenklang hos meg. Jensen sammenlikner nemlig et skriveprosjekt vi har strevet med over lengre tid med et rovdyr som jakter på oss.
Skrivestyggen på ryggen
Jeg kjente meg umiddelbart igjen i denne følelsen av å være konstant på vakt overfor et stort, fryktinngytende prosjekt, som man vet ligger og lurer i buskene. Med sin gapende kjeft full av spiss selvforakt og en mage som romler fordi den bare inneholder noen halvtygde setninger. Jo lenger man holder seg unna dette villdyret, jo sultnere og mer kravstort blir det. Og jo mindre fristende, for ikke å si trygt, føles det å nærme seg prosjektet.
Med utgangspunkt i rovdyrmetaforen introduserer Jensen tre strategier for å “temme” skriveprosjekter, slik at de istedet kan oppleves mer som hengivne kjæledyr. Det vil si noe vi faktisk har lyst til å bruke tid og energi på hver dag, og som vi kjenner at vi får noe igjen for å være sammen med.
Denne fra-rovdyr-til-kjæledyr-metaforen traff meg nok ekstra godt akkurat nå, fordi jeg følger ivrig med på realityserien Fra bølle til bestevenn på NRK. Tidligere sesonger har jeg bare sveipet innom (nok til å vite hvem Anton var), men denne gangen ble jeg innstendig anmodet å se den av en kjær kollega og med-hundevenn (takk, Margrethe!). Vi hadde allerede diskutert likhetstrekkene mellom hundetrening og studentveiledning (😬), men etter å ha hørt og lest Jensen slo det meg at overføringsverdien er vel så stor til egne skriveprosjekter.
Den boka jeg ga ut i fjor, som det hadde tatt meg 15 år å skrive? Den var i lange perioder som en nevrotisk og mannevond vakthund. Hvis du nærmet deg for å spørre hvordan det gikk med boka, var det stor fare for å bli avbitt med et glefs (DET VIL JEG IKKE SNAKKE OM!) og jaget over på et annet tema. Det var først da jeg innså at dyret kunne risikere å bli avlivet av forlaget hvis jeg ikke fikk skikk på det, at jeg søkte hjelp fra en “Maren” for akademikere, altså en skrivetrener.
Som jeg tidligere har skrevet om var det takket være teknikkene og tankesettene jeg lærte av Jane at jeg til slutt (og ikke uten både fysiske og psykiske tilbakeslag) klarte å lose manuskriptet trygt gjennom hele agility-løypa fra innsending via fagfellevurdering og revisjon til trykking og utgivelse. I løpet av denne prosessen fant jeg også tilbake til gleden ved å tilbringe tid med bokprosjektet mitt – det var tross alt et kjæledyr jeg selv hadde valgt ut og alet opp fra det var en søt liten valp av en idé!
Og her tror jeg vi er ved det punktet der hundehold og akademisk skriving virkelig overlapper. For alle idéer, som alle valper, virker små og håndterlige i starten. Det er først når de vokser og utvikler seg – for eksempel i form av lengre manuskripter eller større prosjektsøknader med flere involverte “familiemedlemmer” – at man innser hva de virkelig krever av en. Da kan det fort vise seg at den blokkleiligheten midt i byen ikke var de rette omgivelsene for en drivende jakthund, eller at den lille dotten du bare tenkte å ha til selskap trenger timesvis med målrettet trening hvis du skal kunne ta den med ut blant folk.
Sagt på en annen måte: Noen prosjekter viser seg ganske enkelt ikke å passe til prosjekteierens situasjon og vil ha best av å sendes til omplasseringsgården for gode, men ikke gjennomførbare idéer. Men de aller fleste krever bare at vi gir dem tilstrekkelig aktivitet, næring og oppmerksomhet.
Med prosjektet i bånd
Skriveprosjekter (som hunder) trenger å luftes hver dag. Og i Write No Matter What argumenterer Jensen for at de (i motsetning til hunder) faktisk kan trives og utvikles med bare 15 minutters aktivitet hver arbeidsdag. Dette krever selvsagt en viss struktur og planlegging, som hun går detaljert inn på i boka. Selv har jeg allerede tatt i bruk to av tipsene hennes: Jeg har lagt inn en 15-minutters “luftetur” for det viktigste skriveprosjektet mitt på hver ukedag i kalenderen (selv om jeg har så mange sammenfallende frister den nærmeste måneden at jeg tror jeg må rullere førsteprioriteten fra uke til uke…). I tillegg har jeg opprettet en såkalt utluftingsfil, der jeg kan notere og lagre alle frustrasjonene og problemene jeg møter i arbeidet.
Utluftingsfilen (the ventilation file) er en fiffig innretning: Det er nemlig et dokument man skal skrive på når man ikke klarer å skrive på det ordentlige prosjektet. Vi snakker altså ikke om noen ekstra loggbok som pliktskyldigst skal føres for å “reflektere” over framdriften eller mangelen på sådan. Nei, det er et sted jeg kan bruke de 15 daglige minuttene til å blåse ut om alle de små og store tingene som jevnlig forsurer campuslivet slik at jeg ikke klarer å konsentrere meg om arbeidet.
Slike frustrasjoner inkluderer, men er ikke begrenset til: Inkompetent og maktarrogant ledelse, stivbeint byråkrati, virkelighetsfjern lovgivning, meningsløse medvirkningsprosesser, ubrukelig infrastruktur og urealistiske tidsfrister.
Hvem vet, kanskje jeg på slutten av semesteret har samlet nok materiale i den filen til å kunne publisere en sint kronikk fra overflødighetshornet?!
Hvis du også har lyst til å se hva som skjer hvis du begynner å behandle skriveprosjektet ditt som et kjæledyr heller enn et rovdyr trenger du verken kjøpe eller lese Jensens bok. Det er bare å begynne med å “lufte” skriveprosjektet ditt i 15 minutter hver dag – og husk at 15 minutters utblåsning i utluftingsfilen teller.
Kanskje du allerede har lest boka og prøvd ut teknikkene? Da håper jeg du deler erfaringene dine i kommentarene!
Hvordan gikk det med lesingen i sommer?
Jeg fikk lest alle bøkene jeg hadde tenkt til å lese, og en håndfull til.
Her er sommerens bøker, i kronologisk rekkefølge etter når jeg leste dem:
Anthroposcreens av Julia Leyda (god kollega utenfor fagfelt)
Frankenstein av Mary Shelley (en klassiker jeg skulle ha lest — denne kategorien burde ha vært med!)
Sur la dalle av Fred Vargas (en jeg hadde lyst til å lese)
Miss Austen Investigates av Jessica Bull (valgt p.g.a tittel)
Yellowface av Rebecca F. Kuang (forfatter som er ny for meg)
Stiff Upper Lip, Jeeves av P.G. Wodehouse (lest igjen – for gud vet hvilken gang)
Å vanne blomster om kvelden av Valérie Perrin (anbefalt av min mor)
Søvn og lykke av Marit Paasche (god kollega innenfor fagfelt)
Jeg fikk ikke lest noen bok jeg har fått i gave. Planen var Solvej Balles Om utregning av romfang 1, som jeg fikk av en veldig god venn i våres, men den ligger og venter på et øyeblikk der jeg har overskudd til høyverdig nordisk samtidslitteratur. Det ble heller ikke noen vitenskapelig artikkel jeg har gruet meg til, men der kompenserte med en ulest klassiker. Og Frankenstein handler tross alt om banebrytende grunnforskning med uanede konsekvenser! Bøkene i kategoriene innenfor og utenfor fagfelt er ellers tilfeldig plassert, for som spesialist i visuell kultur opererer jeg på tvers av det meste.
Hvordan gikk det med dine leseplaner?
Hva har gjort campuslivet verdt å leve siden sist?
At liv og røre er tilbake på campus, nå som undervisningen har startet igjen.
En lovende start på den faktiske skrivingen til et bokprosjekt på norsk med to fantastiske medforfattere.
En seminarpresentasjon om KI-genererte bilder som faktisk overbeviste meg om at syntetiske bildegeneratorer kan brukes produktivt i humanistisk forskning innen visuell kultur.
Takk for at du leste, og hold på humøret så lenge!